Veileder

Grønn Materialguide

Grønn materialguide hjelper arkitekter, rådgivere og utbyggere å velge miljøriktige materialer i tidligfase. Prosjekterende kan bruke guiden som bistand til å definere funksjons- og dokumentasjonskrav, for å sikre valg av produkter med lav miljøpåvirkning.

Publisert

29. januar 2026

Vurderes mot fem sentrale miljøtemaer

Veilederen beskriver miljøpåvirkningen til en rekke produktgrupper, inndelt etter bygningsdel og bruksområde. Produktgruppene er kort beskrevet med informasjon om hvordan de påvirker de fem sentrale miljøtemaene:

global oppvarming
ressursgrunnlag
sirkulærøkonomi
miljøgifter
inneklima

I tillegg omtales produktgruppens tilgang på miljødokumentasjon og forhold til miljøsertifiseringssystemet BREEAM-NOR.

Forord

Grønn Materialguide ble som en tidligfaseveileder for miljøriktig materialvalg som spenner over mange sentrale miljøtema. Målgruppen er arkitekter, rådgivere og utbyggere, men innholdet er relevant for mange flere. Veilederen er muliggjort gjennom bidrag fra Direktoratet for byggkvalitet, Grønn Byggallianse og Context AS, og omtaler både generelle miljøtema og forhold til lovverket og sertifiseringssystemet BREEAM-NOR.

Miljøtemaene som vurderes er global oppvarming, ressursgrunnlag, sirkulærøkonomi, miljøgifter og inneklima.

Veilederen ønskes utviklet videre. Vi ber derfor om tilbakemelding, kommentarer og innspill til fremtidige revisjoner til: materialguide@context.as.

Om Grønn Materialguide

Grønn Materialguide er utarbeidet for å bistå arkitekter, rådgivere og utbyggere med å velge materialer med liten miljøpåvirkning i tidlig prosjektfase. Den er egnet til å bistå prosjekterende med å kunne definere funksjons- og dokumentasjonskrav i beskrivelsene slik at det sikres valg av produkter med lav miljøpåvirkning.

Veilederen beskriver miljøpåvirkningene til nye produkter innenfor en rekke produktgrupper, inndelt etter bygningsdel eller bruksområde. Hver produktgruppe fremstilles med en kort beskrivelse og informasjon knyttet til fem temaer som har betydelig miljøpåvirkning. Miljøtemaene er global oppvarming, ressursgrunnlag, sirkulærøkonomi, miljøgifter og inneklima.

For hvert miljøtema fremstilles også indikatorer som er utformet som ‘slidere’ der lengden tilsvarer ytterpunktene innenfor produktgruppen. Enkeltprodukter kan forventes å ligge mellom disse ytterpunktene og lengden på det fargelagte feltet i slideren angir dermed forventet nivå og spenn innenfor produktgruppen. Manglende produktdata gjør at det også kan finnes produkter med egenskaper ut over ytterpunktene.

Vurderingene gjelder for nye produkter. Alvorlige miljøforhold knyttet til gamle produkter, som asbest og PCB, er viktige men ikke omtalt i veilederen.

Indikatorene er i hovedsak basert på EPDer (Environmental Product Declaration) for enkeltprodukter, supplert med informasjon fra uavhengige tekniske analyser og tilgjengelig litteratur.

Vurderingen er i de fleste tilfeller basert på minst 3 EPDer i tillegg til annen data. For produktgrupper der det kun er tilgjengelig en eller to EPDer er utfyllende litteratur vektlagt i større grad og spennet i ‘sliderne’ utvidet for å gjenspeile det mer begrensede datagrunnlaget.

Forklaring til miljøtemaene

GLOBAL OPPVARMING beskriver klimagassutslipp forbundet med produksjon av materialet. Klimagassutslipp som oppgis for materialene er utslipp fra «vugge til (fabrikk-)port» (faser A1-A3). Dataene er i hovedsak hentet fra EPDer (Environmental Product Declaration) og i en EPD må minimum data for A1-A3 oppgis. Vær oppmerksom på at enkelte EPDer kan inkludere større deler av livsløpet i sin deklarasjon. Det skal imidlertid komme tydelig fram hvilke utslipp som er knyttet til hver fase.

Levetiden til produktet har også betydning for klimagassutslippet. I sammenligningene er det tatt utgangspunkt i en levetid på 50 år. For et produkt med forventet levetid på 20 år, vil klimagassutslippet multipliseres med 2,5, mens et produkt med forventet levetid på 50 år eller mer multipliseres med en. Forventet levetid for et produkt er oppgitt i produktets EPD.

Transport fra fabrikkport til byggeplass er ikke inkludert i Grønn Materialguide, men kan ha stor betydning for et produkts totale klimagassutslipp. For nye EPDer utstedt av EPD-Norge, skal transportutslipp fra fabrikkport til sentrallager i Norge oppgis. For andre EPDer må man selv gjøre en vurdering av transportens betydning. Utslipp fra sentrallager (evt. fabrikk) til byggeplass må uansett beregnes som tillegg til trans - portutslipp oppgitt i en EPD.

Bundet karbon

Trevirke absorberer og binder karbondioksid i løpet av vekstfasen. Når trevirket brukes i bygningsmaterialer åpner standardene for å inkludere dette absorberte karbonet som en negativ verdi i fase A1, og dette er gjort i mange norske og internasjonale EPDer (biogent karboninnhold). Karboninnholdet medfører at klimagassutslipp for «vugge til (fabrikk)port» (fase A1-A3) blir negativ for produkter med et høyt innhold av biologiske råstoffer. Merk at bundet karbondioksid frigis når materialet brytes ned eller brennes, og klimaeffekten av biogen karbonbinding er derfor begrenset til materialets levetid.

Grønn Materialguide viser både klimagassutslipp eksklusiv karbonbinding (grønn til rød slider), og klimagassutslipp inkludert karbonbinding for materialgrupper der dette er relevant (blå slider). Norsk standards metode for klimagassberegninger for bygninger (NS 3720) fra 2018 krever at man synliggjør opptak og utslipp av biogen karbon i biobaserte materialer. Det biogene karboninnholdet beregnes separat i henhold til ISO 21930 og NS EN 16485. Vær oppmerksom på at beregningsmetoder for biogent karbon varierer fra land til land.

Karbon som bindes ved karbonatisering av betong skal også inkluderes i klimagassberegninger, gjennom en separat beregning i henhold til ISO 21930 og EN 16757 i forhold til NS 3720. Karbonatisering av betong er ikke inkludert i denne veilederen.

Terskelverdier

Grønn Materialguide inkluderer forslag til terskelverdier for CO2 -utslipp som kan benyttes i et kravsdokument. Terskelverdiene benyttes til vurdering av produkter innenfor samme produktgruppe, og er ikke egnet for sammenligning mellom produktgrupper. Terskelverdiene er ekskludert biogent karbon, grunnet ulike beregningsmåter i ulike land.

Terskelverdiene er satt mellom 30 og 50-persentilen for den enkelte produktgruppen. Det vil si at mellom 1/3 og halvparten av kartlagte produkter har et klimagassutslipp som ligger under terskelverdien. I produktgrupper med mindre enn fem produkter med tilgjengelige miljødata er det ikke satt en terskelverdi.

Innenfor en gitt produkgruppe kan det være både funksjonelle og kvalitative forskjeller som ikke fanges opp i terskelverdiene, og de må derfor benyttes med omhu. Bruksområde og tekniske krav til produktet må alltid vurderes før en terskelverdi benyttes.

Terskelverdiene kan benyttes av bestillere for å sikre innkjøp av byggevarer med lave klimagassutslipp. Det understrekes at produktutvalget er i kontinuerlig utvikling, og foreslåtte terskelverdier bør etterprøves regelmessig for å sikre fortsatt samsvar med markedet.

RESSURSGRUNNLAG angir om produktgruppen er basert på fornybare eller ikkefornybare ressurser, og om ressursgrunnlaget anses å være rikelig eller truet. Byggeforskriftene stiller krav til at byggverk prosjekteres og oppføres på en måte som medfører minst mulig belastning på naturressurser og det ytre miljø.

Produktgrupper med biobaserte materialer vil normalt være angitt som en fornybar ressurs, samtidig som enkeltprodukter i noen produktgrupper kan inneholde tre fra truet skog, for eksempel regnskog. Dette er markert ved at slideren for produktgruppen strekker seg fra ikke-truet til truet. De prosjekterende må derfor i beskrivelsen spesifisere at produktene må bestå av tre fra bærekraftig skogsdrift og at dette må dokumenteres.

SIRKULÆRØKONOMI beskriver forhold knyttet til ombruk og materialgjenvinning av ressurser. Ombruk og materialgjenvinning spesielt av truede ressurser, vil være av økende betydning i årene som kommer og er den mest høyverdige gjenbruken av ressurser. Deretter kommer mulighet for energiutnyttelse av ressursen etter avhending. Produkter som verken kan ombrukes, materialgjenvinnes eller energiutnyttes gir størst negativ miljøbelastning.

Vår vurdering er basert på dagens muligheter for sirkularitet. Det er vanskelig å forutsi hvordan ressurser kan utnyttes i fremtiden. Det pågår innovasjon og produkt utvikling slik at nye produkter i stadig større grad kan benytte seg av gjenvunnet råstoff, og stadig flere produsenter har mottaksordninger for brukte produkter. Det er positivt, men ingen garanti for at et produkt sendes tilbake til fabrikkens mottak etter endt levetid, særlig ikke hvis dette er i utlandet.

Måten man bruker et produkt i konstruksjonen vil ha stor betydning for reell ombruk og materialgjenvinning. Kompositter og limte produkter er for eksempel vanskeligere å ombruke enn homogene produkter med mekanisk innfesting. Det er ofte små forskjeller i utførelsen som bestemmer om det er mulig å ombruke eller materialgjenvinne et produkt ved endt levetid.

MILJØGIFTER omtaler forholdet til helse- og miljøfarlige stoffer. Merk at Grønn Materialguide kun omtaler nye produkter. Eldre produkter kan inneholde miljøgifter utover det som fremkommer i guiden.

Det finnes flere offentlige oppdaterte lister med de mest skadelige stoffene:

REACH Kandidatsliste

Dette er en liste under det europeiske kjemikalieregelverket REACH med stoffer som gir stor grunn til bekymring for helse og/ eller miljø (SVHC). Stoffer på denne listen er kandidater til videre regulering under REACH. Det følger informasjonsplikt ved omsetting og bruk av et stoff på kandidatlista. Kandidatlista omfatter ca. 250 stoffer og stoffgrupper, hvorav noen stoffer som ikke står på Prioritetslista.

Prioritetslista

Dette er en nasjonal liste definert av Miljødirektoratet som per i dag omfatter over 600 stoffer og stoffgrupper. Ifølge Miljødirektoratet er ikke Prioritetslista et regelverk eller en forbudsliste, men det er en nasjonal målsetting at bruk eller utslipp av stoffer eller stoffgrupper på denne lista skal reduseres, da stoffene er definert til å utgjøre en alvorlig trussel mot helse og miljø. Prioritetslista inneholder noen stoffer som ikke står på REACH kandidatsliste.

I BREEAM-NOR skal prosjekter dokumentere at det ikke benyttes produkter som inneholder miljøgifter.

Svanemerkede produkter oppfyller en rekke krav både når det gjelder stoffer som inngår i produktene og stoffer som anvendes i produksjon av produktene. Kravene sikrer at produktene ikke inneholder stoffer på REACH kandidatliste eller Prioritetslista samt at det dokumenterer at produsentene har oppfylt substitusjonsplikten for de svanemerkede produktene.

I Byggteknisk Forskrift (TEK 17) § 9-2 Helse- og Miljøfarlige stoffer står det: «Det skal velges produkter uten eller med lavt innhold av helse- eller miljøfarlige stoffer». I veiledning til paragrafen henvises det til REACH Kandidatliste og den norske Prioritetslista fra Miljødirektoratet. De mest alvorlige stoffene er klassifisert som kreftfremkallende, arvestoff- eller reproduksjonsskadelige (CMR), persistente, bioakkumulerende og toksiske (PBT eller vPvB). Dersom et produkt ikke har miljømerke eller annen dokumentasjon av innhold eller sammensetning kan man iht. Miljøinformasjonsloven be om en skriftlig bekreftelse fra juridisk ansvarlig hos produsent om at produktet ikke inneholder stoffer på Prioritetslista eller REACH kandidatliste.

INNEKLIMA beskriver forhold knyttet til avgassing og innemiljø. Byggteknisk forskrift (TEK 17) § 13-1 (7) stiller krav om at «Produkter til byggverk skal gi ingen eller lav forurensning til inneluften». I veiledningen til paragrafen spesifiseres det at produkter til byggverk som kan påvirke inneluften må være dokumentert lavemitterende med hensyn til sammensetning, emisjon inkludert eventuelle stoffer for liming til underlag, forutsatt anvendelse, egnet overflatebehandling, opplysninger om mulige helseeffekter samt rengjøring og vedlikehold.

Produktenes avgassing til inneklimaet kan oppgis i produktets EPD. EPD fra før august 2019 henviser oftest til standarden EN-NS 15251 og M1, som står for lavemitterende produkt. Nyere EPD henviser til EN 16798.

BREEAM-NOR stiller krav til lavemitterende produkter som del av emne HEA 02. For å få poeng innenfor emnet må produkter dokumentere emisjoner etter gitte norske eller internasjonale standarder.

I Svanemerkede faste produkter og for kjemiske produkter stilles det krav som sikrer lav emisjon av irriterende og helseskadelige stoffer, både ved begrensning av hvilke stoffer som er tillatt brukt i svanemerkede produkter og ved krav til emisjonstest der det er relevant. Svanemerkede produkter tilfredsstiller derfor kravene til inneklima i TEK 17 som angitt i veilederen, men tilfredsstiller ikke nødvendigvis krav til HEA 02 i BREEAM-NOR.

MILJØDOKUMENTASJON er tilgjengelig for flere og flere byggevarer. Forskriftskrav og miljøklassifiseringssystemer som BREEAM-NOR og Svanemerkede bygg har bidratt til en formidabel utvikling på dette området.

ECOproduct-metoden er utarbeidet av Grønn Byggallianse som et kriteriesett for å vurdere hvor miljøvennlig et bygningsprodukt er, basert på tredjepartsverifiserte miljødeklarasjoner (EPD). Norsk Byggtjeneste AS forvalter en kommersiell database der vurderinger iht. ECOproduct-metoden utført av Byggtjeneste gjøres tilgjengelig for abonnenter.

Svanemerket er det offisielle nordiske miljømerket og EU Ecolabel er EUs miljømerke. Begge er frivillige, og tredjeparts sertifiserte miljømerker type I som følger den internasjonale standarden ISO 14024. Ordningene vurderer produkter etter en rekke miljøparametere i hele produktets livssyklus, som alle må oppfylles for at miljømerket kan tildeles. Dette inkluderer krav som til dels berører klimagassutslipp, ressursforbruk, kjemikaliebruk, inneklima og avfallshåndtering og som også bidrar til målsetningen i EU om en sirkulærøkonomi.

Produkter med Svanemerket og EU Ecolabel tilfredsstiller kravene i TEK17 til lavt innhold av helse- og miljøfarlige stoffer. Svanemerkede produkter har i tillegg oppfylt substitusjonsplikten for kjemikalier etter Produktkontrolloven og BREEAM-NOR emne MAT 01. Svanemerkede produkter inneholder ikke tropisk tømmer.

PEFC og FSC er sertifiseringsordninger for bærekraftig tre som gjør det mulig å spore trevirke i sluttprodukter tilbake til bærekraftig skog. PEFC er verdens største skogsertifiseringssystem og står særlig sterkt i Skandinavia og innen trelast/konstruksjonsvirke. FSC er mer utbredt i tropiske strøk/enkeltland og innen plater/ interiørprodukter. Begge kan benyttes som dokumentasjon av ansvarlig innkjøp i BREEAM-NOR emne MAT 03. Merk at det forekommer falske sertifikater og noen velger derfor å helt unngå tropisk tømmer.

Norges Astma og Allergiforbund forvalter en merkeordning - Anbefalt av NAAF - med vekt på helse og allergi. Flere bygningsprodukter for innvendig bruk innehar godkjenningen, deriblant noen malingsprodukter, laminatgulv og fugemasser.

Environmental Product Declaration (EPD) er en tredjepartssertifisert miljødeklarasjon for et produkt eller produktgruppe. En EPD skal utformes etter internasjonal standard ISO 14025, som regulerer systemgrenser og innhold. BREEAM NOR emne MAT 01 gir poeng for bruk av produkter med godkjent EPD.

Det er utviklet en egen mal for EPD for bygningsprodukter EN 15804. Norske EPDer som vil godkjennes av EPD-Norge, må følge denne standarden. I tillegg må norske EPDer inneholde informasjon om produktet inneholder stoffer på kjemikalielistene.

Det understrekes at en EPD ikke er en dokumentasjon på et miljømessig godt produkt, men EPDen kan danne grunnlaget for en objektiv vurdering av produktets miljøytelse, for eksempel med tanke på klimagassutslipp.

Bygningsplater

Bygningsplater produseres for en lang rekke bygningsmessige formål, fra vindtetting og avstivning til oppbygging av dekker, tak og innervegger. Som grunnlag for sammenligningene er det tatt utgangspunkt i bygningsplater til innvendig veggkledning og vindsperreplater.

Plater til andre formål vil ha lignende egenskaper, men platetykkelse og evt. tilsetningsstoffer vil påvirke resultatene. Overflatebehandling vil også ha betydning for resultatene, spesielt innenfor indikatoren Inneklima. Overflatebehandling er ikke medtatt i vurderingene.

Dette kapittelet beskriver et utvalg av de vanligste bygningsplatene. Sammenligningene er basert på 1 m² bygningsplater, og inkluderer ikke festemidler til bindingsverk.

Gipsplater

Gipsplater er en av de mest brukte bygningsplatene i Norge. Gipsplater er vindtette, varmelagrende, lydisolerende, diffusjonsåpne og har gode brannegenskaper. De er derfor egnet til bruk i vegg, himling og undergulv. Det finnes også vindsperreprodukter av gips. Disse er ikke inkludert her.

Platene består normalt av 95% gips med glassfiberarmering og et lag kartong på hver side. Det finnes også gipsplater med en fibermattearmert overflate, og plater som består av en homogen gips-trefiber blanding, uten kartong på utsiden. Gips er et mineralsk råmateriale som brennes for å kunne brukes i gipsplater. Gipsplater består normalt av vann, papir (kan bruke gjenvunnet papir), rågips eller materialgjenvunnet gips, avfallsprodukt fra rensing av svovelgass fra kullkraftverk, samt noen (< 1%) andre tilsatsstoffer som for eksempel lim.

Gips kan i prinsippet gjenvinnes uendelig. Gipskjernen i brukte gipsplater brukes som råstoff i nye gipsplater. Gjenvunnet innhold i en gipsplate kan være inntil 99% da både gips og kartong kan gjenvinnes. Plater fra de store gipsplateprodusentene inneholder vanligvis rundt 30% gjenvunnet gips. Gipsplater er vanskelige å ombruke da de lett brekker ved demontering. Unntaket er gipsplater i nedhengte himlingssystemer og systemvegger. Gipsplater med trefiber er robuste og lettere å ombruke, men vanskelige å materialgjenvinne, og må gå til energigjenvinning eller deponi.

Flere gipsplateprodukter produseres i Norge.

Platenes hygroskopiske egenskaper kan dempe svingninger i relativ fuktighet i rommet, forutsatt at platene ikke forsegles med en fukttett overflatebehandling (f.eks. lateksmaling).

Gipsplateproduksjon forårsaker relativt lite forurensning, men nedbryting av gipsprodukter kan forårsake mulig svovelforurensning. Gips kan benyttes til jordforbedring i kalsiumfattig jord.

Kryssfinér

Kryssfinérplater består av finér, eller tynne skiver av gran, furu eller bjørk, som er limt sammen til plater. Tre brukt til finér er av middels til god kvalitet. Hvert sjikt er lagt vinkelrett mot det neste. Lim er enten fenolhartslim (PF) eller urea-formaldehydlim (UF). Produksjon av finér gir relativt store mengder avfall, men dette er egnet til energigjenvinning eller bruk i produksjon av sponplater. Standard tykkelser er fra 4mm til 50mm. Kryssfinérplater kan brukes i vegg, gulv og tak. Kryssfinér produseres i Norge, Norden og EU.

Merk at produktgruppen inneholder produkter med ulike egenskaper og bruksområder, for eksempel forskalingsfinér, ubehandlet finér og finér med belegg. Foreslått terskelverdi gjelder for ubehandlet finér og vil ikke nødvendigvis være egnet for produkter med andre egenskaper.

De fleste produsenter i Norden benytter råmateriale fra sertifisert bærekraftig skogbruk. Dette bør dokumenteres med et sertifikat som PEFC eller FSC.

Kryssfinér benyttes ofte i forskalingsarbeider. I mange tilfeller kan kryssfinér til forskaling erstattes av systemforskaling av stål. Dette ville medført mindre avfall, og stål kan materialgjenvinnes til forskjell fra kryssfinér.

Produksjon av organisk lim kan være forurensende.

MDF-plater

MDF-plater produseres ved at trefiber kombineres med lim under høy temperatur og høyt trykk i en såkalt tørrprosess. Det brukes ofte tynningsvirke fra bartre og biprodukter fra løvtre, sagflis osv.

Lim er enten fenolhartslim (PF) eller urea-formaldehydlim (UF). Platene kan også inneholde voks, urea, ammoniumsulfat og jernsulfat og tilsetningsstoffer som f.eks. brannbeskyttende stoffer.

Standard platetykkelser er mellom 1,8mm og 30mm. MDF-plater kan benyttes til bl.a. veggkledning, undergulv, takunderlag, laminatgulv og innenfor møbelindustrien. MDF-plater produseres i Norge, Norden og Europa.

De fleste produsenter i Norden benytter råmateriale fra sertifisert bærekraftig skogbruk. Dette bør dokumenteres med et sertifikat som PEFC eller FSC.

Det er ingen etablert gjenbruksordning for MDF-plater i dag.

Avhendede plater går i hovedsak til energigjenvinning. Det er reist spørsmål ved helserisiko knyttet til trefiberstøv og kjemikalier som frigjøres under bearbeiding av MDFplater, som kan skape luftveisirritasjoner. Det bør alltid benyttes maske og beskyttende utstyr under bearbeiding av MDF. MDF bør være forseglet (maling, belegg o.l.) i bruksfasen.

Produksjon av organisk lim kan være forurensende.

OSB-plater

Oriented Strand Board (OSB) er et trebasert plateprodukt. OSB-plater produseres normalt av furu, og består av lange, rektangulære trespon som er krysslagt i flere lag og limt sammen til plater. Limet som benyttes er normalt fenol formaldehyd (PF) eller polyuretan, eller en kombinasjon av disse. Tre brukt til OSB er av middels til god kvalitet, gjerne tynningsvirke. Standard tykkelser er fra 6mm til 40mm.

OSB-plater kan brukes til bærende konstruksjon i vegg, gulv eller tak, både inne og ute, som forskaling, og til ikkebærende formål som innpakning og innvendige overflater.

OSB-plater produseres i Norden og Europa.

De fleste produsenter i Norden benytter råmateriale fra sertifisert bærekraftig skogbruk. Dette bør dokumenteres med et sertifikat som PEFC eller FSC.

OSB-plater er sårbare for fukt, og har lang tørketid. Dette kan resultere i deformasjoner i platen og muggvekst. Sopp i innbygde OSB-plater kan utvikle seg over tid og forårsake en rekke helsemessige plager. Enkelte OSB produkter er tilsatt stoffer for å forbedre fuktegenskapene.

Produksjon av organisk lim kan være forurensende.

Pressede trefiberplater

Pressede trefiberplater består av trefiber presset sammen under varme og høyt trykk. Treets egen lignin fungerer som bindemiddel. Platene blir i hovedsak produsert i en våt prosess og finnes i tre varianter – harde, mellomharde og porøse plater.

Det viktigste råmaterialet til trefiberplater er tre. Tresortene som benyttes er ofte tynningsvirke fra bartre og biprodukter fra løvtre, sagflis osv. Gjenvunnet papp eller papir blir også brukt til porøse plater.

Standard platetykkelser er mellom 1,8mm og 30mm. Trefiberplater kan benyttes til bl.a. veggkledning, vindsperre, undergulv, undertak, laminatgulv og innenfor møbelindustrien.

Trefiberplater produseres blant annet i Norge.

De fleste produsenter i Norden benytter råmateriale fra sertifisert bærekraftig skogbruk. Dette bør dokumenteres med et sertifikat som PEFC eller FSC.

Platene kan også inneholde aluminiumsulfat, ammoniumsulfat og jernsulfat. Disse er ufarlige. Trefiberplater som kan bli utsatt for fukt er ofte oljeherdet med tallolje, linolje eller er impregnert med asfalt.

Sponplater

Produksjon av sponplater begynte i 1940-årene for å utnytte biprodukter fra treindustrien. Sponplater består av trespon eller sagflis som limes sammen under høy temperatur og høyt trykk.

Trevirke av lav kvalitet kan brukes i produksjon av sponplater.

Standard platetykkelser er fra 6mm til over 40mm. Sponplater brukes til gulv, vegg, tak, limte I- og kassebjelker, innredninger og møbler. Sponplater produseres i Norge, Norden og EU.

De fleste produsenter i Norden benytter råmateriale fra sertifisert bærekraftig skogbruk. Dette bør dokumenteres med et sertifikat som PEFC eller FSC.

Sponplater limes generelt med urea-formaldehydlim (UF) eller melamin urea-formaldehydlim (MUF), men noen produsenter bruker fenolhartslim (PF) eller methylene di-isocyanate (MDI). Platene kan også inneholde voks, urea, ammoniumsulfat og ammoniakk. Sponplater med isocyanater (MDI plater) inneholder difenylmetan-4,4-diisonat.

Det er reist spørsmål ved helserisiko knyttet til trefiberstøv og kjemikalier som frigjøres under bearbeiding av sponplater. Dette kan gi luftveisirritasjoner. Det bør alltid benyttes maske og beskyttende utstyr under bearbeiding av platene.

Sponplater er sårbare for fukt, og har lang tørketid. Dette kan resultere i deformasjoner i platen og muggvekst.

Treullsement

Treullsementplater består av treull (trespon) kombinert med sement eller magnesitt som bindemiddel. De er både fuktbestandige og hygroskopiske, og brukes derfor ofte som fuktregulatorer i himling på bad og svømmeanlegg. Treullsementplater er også lydisolerende, varmeisolerende, trykkfaste, har gode brannegenskaper og har en svak alkalitet som hindrer råtesopp. Det betyr at de er egnet til å bruke som isolasjon, fasadeplater, og som akustisk kledningsjikt i vegg og himling.

De tykkeste platene har gode konstruktive egenskaper etter armering med rundstokk av tre. Platene kan kjøpes ferdigmalt, og med ulik finhetsgrad på treullen.

Det finnes noen produsenter av treullssementplater i Norden.

De fleste produsenter i Norden benytter råmateriale fra sertifisert bærekraftig skogbruk. Dette bør dokumenteres med et sertifikat som PEFC eller FSC.

Platenes hygroskopiske egenskaper kan dempe svingninger i relativ fuktighet i rommet, forutsatt av platene ikke forsegles med en fukttett overflatebehandling (f.eks. lateksmaling).

Vindsperreplater , gips

Gipsbaserte vindsperreplater (kjent som GU- eller GUX-plater) er tynne, fuktbestandige gipsplater som er egnet for bruk bak en luftet kledning. Platene består normalt av 95% gips med glassfiberarmering og et lag kartong på hver side. Standard platetykkelse er 9,5 mm og bredde normalt 1,2 m.

Råmaterialet er det samme som vanlige gipsplater, men kjernen og omhyllende papp eller plast- og glassfiberbasert duk impregneres for å beskytte mot mugg og råte. Platene er diffusjonsåpne. Gips er et mineralsk råmateriale som brennes for å kunne brukes i gipsplater. Platene består normalt av vann, papir eller plast- og glassfiberbasert duk, rågips eller materialgjenvunnet gips, avfallsprodukt fra rensing av svovelgass fra kullkraftverk, samt noen (< 1%) andre tilsatsstoffer som for eksempel lim.

Vindsperreplater av gips produseres blant annet i Norge.

Gipsplateproduksjon forårsaker relativt lite forurensning, men nedbryting av gipsprodukter kan forårsake mulig svovelforurensning. Gips kan benyttes til jordforbedring i kalsiumfattig jord.

Vindsperreplater, trefiber

Pressede trefiberplater består av trefiber presset sammen under varme og høyt trykk. Treets egen lignin fungerer som bindemiddel. Vindsperreplater av trefiber produseres på samme måte, men er impregnerte og egnet for bruk bak en luftet kledning.

Det viktigste råmaterialet til trefiberplater er tre. Tresortene som benyttes er ofte tynningsvirke fra bartre og biprodukter fra løvtre, sagflis osv. Vindsperreplatene impregneres med bitumen og inneholder små mengder PAH (polyaromatiske hydrokarboner), som er oppført på Prioritetslisten. Platene kan også inneholde aluminiumsulfat, ammoniumsulfat og jernsulfat. Disse er ufarlige.

Standard platetykkelser er mellom 12 mm og 25 mm.

Vindsperreplater av trefiber produseres blant annet i Norge.

De fleste produsenter i Norden benytter råmateriale fra sertifisert bærekraftig skogbruk. Dette bør dokumenteres med et sertifikat som PEFC eller FSC.

Gulvbelegg

Gulvbelegg kommer i utallige varianter, fra maling direkte på dekket til tekstiler, banebelegg, trematerialer og mineralske produkter. Gulvbelegg kan oppfylle en rekke formål, blant annet estetikk, akustikk og beskyttelse av flaten under.

Sammenligningene er basert på 1 m² belegg lagt på konstruktivt dekke, og inkluderer ikke limstoffer og andre festemidler for det aktuelle belegget. For slipt betong er det tatt utgangspunkt i et 50 mm påstøp som er slipt og etterbehandlet, oppå et konstruktivt dekke. Det er stor variasjon i levetid mellom de ulike produktgruppene.

Epoxy

Epoxy er en flytende plastmasse (harpiks) som polymeriserer og stivner når den utsettes for varme, eller blir blandet med en herder.

Litt avhengig av hvilke stoffer som polymeriserer, dannes forbindelser til underlaget slik at massen blir sittende fast og fungerer som lim. De fleste epoxyer dannes ved en reaksjon mellom to stoffer (to-komponent). Epoxy brukes også til overflatebehandling (epoxymaling) og til å lage komposittmaterialer armert med f.eks. glassfiber eller karbonfiber. Epoxy er renholdsvennlig og krever lite vedlikehold sammenlignet med andre gulvbelegg.

Den vanligste epoxyharpiksen dannes ved at epiklorhydrin reagerer med bisfenol A (BPA). BPA står på Prioritetslista. I mange av dagens produkter er BPA prereagert, slik at den ikke fremkommer i sikkerhetsdatabladet til det endelige produktet, men BPA inngår likevel i produksjonsprosessen. Det er lite sannsynlig at miljøgifter som BPA frigis i bruksfasen, men det er en reell risiko for at epoxy kan nedbrytes i en avfallsfase under påvirkning av UV-lys, vann og høy temperatur. Bruken bør derfor minimeres.

Hver komponent i en epoxy har sitt eget sikkerhetsdatablad. Det er viktig å kontrollere kjemikalieinnholdet i alle komponenter for å unngå miljøgifter. Det finnes EPD for epoxy-produkter, men de fleste er generiske (felles for flere produsenter) eller omfatter ingredienser og ferdige produkter som er uvanlige i det norske markedet. Epoxy produseres i Norge og Europa.

Epoxybelegg kan ikke ha gjenvunnet innhold, og kan ikke materialgjenvinnes ved endt levetid. De vanlige bruksområdene til epoxy (lim og gulvbelegg) gjør at epoxy i praksis blir uadskillelig bundet til et annet materiale. Disse to materialene er svært vanskelig å skille fra hverandre ved riving. Siden epoxy inneholder miljøgifter som kan frigjøres ved nedbrytning, fører bruk av epoxy til at også underlagsmaterialet må betraktes som forurenset og vanskeligere å forene med en kretsløpsbasert ressursforvaltning.

Det er normalt lite avgassing fra ferdig herdet epoxy.

Gulvteppe

Tekstile gulvbelegg kan være vevet, strikket, tuftet eller tovet. Råmaterialene kan være både naturlige og syntetiske. Vanlige fornybare råmaterialer til teppeproduksjon i Europa er ull, lin, ålegress og hamp. Sisal, latex, kork og kokos er fornybare råmaterialer fra tropiske områder. Syntetiske råmaterialer som PVC, polyamid, polypropylen og polyakryl er basert på olje og er dermed ikke-fornybare.

Teppers bakside er ofte laget av bitumen, PVC, polyuretan (PUR) eller syntetisk gummi, men det finnes også produkter med en tekstil bakside. Naturbaserte baksider er lateks (naturgummi), kork, ullfilt eller jute. Tepper produseres både i Norden og i Europa, men mange råmaterialer kommer fra andre verdensdeler.

Det finnes flere teppeprodukter basert på gjenvunnet råstoff, spesielt plastmaterialer. Flere store produsenter har returordninger for sine produkter, slik at disse kan inngå i nye produkter eller avhendes på en kontrollert måte. Tepper kan også ombrukes dersom de legges uten lim.

Festemetoden for teppet har også en miljøpåvirkning. Dersom det brukes lim, vil limtypen kunne bidra til avgassing og limet kan inneholde helse- og miljøfarlige stoffer. Når teppet skal skiftes vil et sterkt lim føre til at underlaget for teppet ødelegges. Et mindre sterkt lim er derfor å foretrekke ut fra miljøhensyn. Noen produsenter tilbyr festesystemer som muliggjør festing uten lim, som er det beste.

Tepper kan samle fukt og forurensning, og utstrakt bruk av tepper kan resultere i at det benyttes større luftmengder i ventilasjonssystemet for å sikre utlufting, med tilhørende høyere energiforbruk. Det finnes produkter der denne effekten tilstrebes minimert. Dersom det er andre produkter i rommet som avgir mye gasser, vil et teppe ha en depoteffekt, dvs. oppta disse gassene og avgi dem til innemiljøet over tid.

Gummi

Gummigulv er som regel basert på syntetisk gummi, men kan også baseres på naturgummi (naturlateks) eller en blanding av de to.

Gulv av naturgummi består primært av saft fra gummitreet, kalk, kaolin (fra mineralet aluminiumsilikat), samt pigment. Naturgummi kommer ikke fra en truet tresort. Det er likevel viktig å være oppmerksom på hvilke konsekvenser en global etterspørsel kan ha for etablering av nye plantasjer i regnskogområder. Det bør derfor etterspørres sertifikater for bærekraftig skogdrift.

Syntetisk gummi er plastbasert, med olje som ressursgrunnlag. De vanligste blandingene er styren-butadien (SBR), butyl gummi (IIR) og etylen-propylen gummi (EPDM). Naturgummi har bedre elastisitet, og opprettholder bedre fleksibilitet ved lavere temperaturer enn de fleste syntetiske materialer.

Nye gummigulv kan inneholde gjenvunnet gummi fra gummibelegg, men de vanligste produktene gjør ikke det. Normalt vil gummigulv materialgjenvinnes til for eksempel lekeplassunderlag eller energigjenvinnes.

Gummigulv produseres i en rekke europeiske land.

Naturlateks kan gi allergi, men da som regel ved hudkontakt med råvaren.

Heltregulv

Gran og furu er de mest brukte treslagene til massive gulvbord i Norge. Av løvtreslagene er bjørk, eik og ask de mest aktuelle. Standardiserte tykkelser for gulvbord av bartre er 18 - 34 mm (9 % fuktighet). For løvtre er eneste begrensning at tykkelsen minimum må være 10 mm.

Energibruken i produksjonen varierer og det er store forskjeller på klimagassutslipp fra produksjon av heltregulv. Rene heltregulv av furu og gran har stort sett svært lave utslipp, men det kan være høyre klimagassutslipp forbundet med bruk av andre tresorter.

Sertifisert bærekraftig skogbruk bør dokumenteres med et sertifikat som PEFC eller FSC. I Norge er rundt 90% av skogen sertifisert etter PEFC. Heltregulv produseres i Norge, men råmaterialet for mange av hardtresortene importeres fra Europa eller andre deler av verden.

Tregulv er velegnet til ombruk når kvalitet og sortering er tilstrekkelig. Det er ingen etablert ombruksordning for heltregulv, og avhendet trevirke går i hovedsak til energigjenvinning.

Heltregulv i seg selv inneholder ingen helse- og miljøfarlige stoffer, men man må være oppmerksom på hvilken overflatebehandling som benyttes. De mest vanlige formene for overflatebehandling er lakkering, oljebehandling, luting og/eller grønnsåpebehandling. Ubehandlede gulv og såpede gulv gir minst miljøpåvirkning.

Treprodukter gir fra seg en del avgasser til innemiljø i form av naturlig formaldehyd. Furu avgir mer enn gran. Overflatebehandlingen er ofte likevel den viktigste kilden til emisjoner fra heltregulv. Det er viktig å ta i betraktning emisjonsdokumentasjon fra leverandører ved valg av overflatebehandling.

Keramisk flis

Keramiske fliser lages av leire. Leiren kan være alt fra rødbrun til gråhvit. Det finnes to produksjonsmetoder; tørrpresset og våtpresset, der tørrpressede fliser er mest vanlig. Leirekvaliteten i kombinasjon med brennprosessen bestemmer kvaliteten på flisen.

For tørrpressede fliser blir råstoffene bearbeidet, tørket og lagret i store siloer. Det ferdige råstoffet blir så lagt i former og presset sammen med høyt trykk i en hydraulisk presse før glasering og brenning. Våtpressede fliser går direkte fra forming til brenning i rulleovner.

For å gi flisen en slitesterk og tett overflate er det vanlig å påføre en glasur. Glasur er en farget væske som består av ulike kjemikalier og fargestoffer. Glasuren kan være glatt eller matt. Flisenes evne til tåle slitasje bestemmes av glasurtype og kvalitet.

Keramisk flis inneholder normalt ikke gjenvunnet råstoff, men råstoffene som benyttes er i hovedsak rikelige. Keramiske fliser har lang levetid, minst 50 år. Ofte er det kvaliteten på fugene som avgjør holdbarheten på gulvet. Mindre sterke fuger vil til gjengjeld gjøre det lettere å ombruke flisene ved avhending. Dersom man kan demontere flisene uten at de blir ødelagt er de godt egnet for ombruk. I Norge håndteres keramiske flis som forurensede masser på grunn av glasuren, og sendes til egne deponi.

Keramiske flis avgir få eller ingen emisjoner. Fuger og festematerialer bør vurderes nøye i forhold til emisjonsdata.

Linoleum

Linoleum leveres som banebelegg på rull. Belegget er ikke fuktbestandig og ikke egnet for våtrom.

Linoleum fremstilles som regel av fornybare ressurser som kokt linolje, korkmel, tremel (basert på avfall fra treproduksjon). Linoleum kan også fremstilles av den ikke-fornybare ressursen kalk. Ofte brukes også gjenvunnet linoleum som råmateriale i ny linoleum. Mange linoleumsbelegg har et underlag for å gjøre det mykere å gå på, normalt basert på vevd jute, skummet polyetylen eller kork.

Linoleum produseres i en rekke europeiske land.

Linoleum har sjelden blitt materialgjenvunnet grunnet usikkerhet ved kvaliteten på innsamlet brukt linoleum, men enkelte produsenter har nå etablert løsninger for fremtidig innlevering og materialgjenvinning av brukte linoleumsbelegg. Gjenvunnet innhold som beskrives av produsenter er derfor normalt gjenvinning av avkapp og rester i produksjonsprosessen. Linoleum har til nå blitt sendt til energigjenvinning ved endt levetid.

Det er viktig at vedlikehold og jevnlig renhold følges opp for å beskytte gulvet og forlenge levetiden. Noen produsenter har emisjonssertifikater som dokumenterer lave emisjoner.

Naturstein

Steingulv legges som fliser eller tykkere heller/blokker. Skifer, granitt og marmor er mest vanlig, men det finnes mange ulike steinarter til bruk. Steingulv er fuktbestandige og renholdsvennlige.

Selv om det er rikelig med stein i Norge velges ofte utenlandsk stein av prismessige årsaker. Norsk stein sendes ofte til utlandet for bearbeiding før det brukes i Norge, noe som har en stor betydning for totale klimagassutslipp.

Det er ofte et stort svinn ved uttak av stein til fliser. Jo større fliser og strengere krav til overflaten, jo større svinn blir det. Miljøbelastningen er i hovedsak knyttet til råvareuttak, transport av stein for bearbeiding og selve bearbeidingen.

Natursteinsgulv har en svært lang levetid. Gulvene kan sjelden materialgjenvinnes i nye produkter, men er velegnet for ombruk dersom festematerialene tillater demontering uten å ødelegge steinflisene. Når demontering ikke er mulig er naturstein velegnet som fyllmasse.

Naturstein har ingen avgassing til innemiljøet. Bearbeiding av naturstein genererer støv som kan forårsake luftveisskader.

Parkett

Parkett består normalt av heltrestaver limt til en plate av finer eller trefiber. De vanligste parkettypene er massivparkett, flersjiktsparkett og tynnparkett.

Eik, ask, bjørk og bøk er vanlige tresorter i nordisk parkett, men mange ulike treslag kan benyttes, inkludert tropiske treslag.

Parkett kan bestå av ulike tresorter i øvre og nedre sjikt. En ”bøkeparkett” kan ha et undersjikt av tropisk tre. Det er viktig å få dokumentasjon på alle tresorter som er i produktet, for å være sikker på at ikke tropiske tresorter forekommer.

Parkett produseres i Norge, Norden og Europa.

Parkett er i hovedsak basert på fornybare ressurser, og mange produsenter i Norden har råvarer fra sertifisert bærekraftig skogbruk. Parkett som skrus eller legges løst er velegnet for ombruk, mens limt parkett normalt må kastes. Flersjiktsparkett og tynnparkett er vanskeligere å demontere og ombruke enn massivparkett. Avhendet trevirke går i hovedsak til energigjenvinning. Parkett kan leveres ubehandlet, ferdig oljet og ferdig lakkert.

Parkett er normalt lavemitterende, men som med alle treprodukter kan overflatebehandlingen, dvs. olje, lakk eller voks, bidra til høyere emisjoner. Emisjonsdokumentasjon må etterspørres. Lakkerte gulv er ømfintlige for riper. Oljet gulv med stor slitasje må vedlikeholdes ofte, men gir da en slitesterk overflate.

Sipt betong

Slipt betong er populært som gulv i boliger, garasjer, kontorer og publikumsbygg. I mange tilfeller støpes et betonggulv uansett, så slipt betong kan være et logisk og rimelig valg. Betong har høy termisk masse og kan bidra til å jevne ut temperatursvingninger i et bygg. Brukt på riktig måte kan dette redusere oppvarmings- og kjølebehov og tilhørende energibruk.

Både sement og ferdigbetong produseres i Norge.

Sementproduksjonen utgjør størstedelen av klimagassutslippet fra betong. Dette utslippet kan reduseres gjennom flere grep, blant annet ved at del av sementen i blandingen byttes ut med flyveaske, som er et avfallsprodukt fra kraftproduksjon. Normal flyveaskeandel er fra 15 til 30%, som vil redusere CO2-utslippet med inntil en tredjedel. Forsknings- og utviklingsprosjekter i Norge og utlandet pågår for å kunne redusere klimagassutslippet fra sementproduksjon ytterligere.

Betong kan produseres med gjenvunnet tilslag (f.eks. knust betong). Ved endt levetid kan betong knuses og brukes som for eksempel fyllmasse (nedsirkulering).

Betong er et lavemitterende byggemateriale, og det er ikke nødvendig å be om emisjonsdata. Slipt betong må støvbindes. En eventuell overflatebehandling må kontrolleres. Sement har en lav pH-verdi og sementblandinger kan forårsake irritasjon og etseskader. Langvarig eksponering for sementblandinger kan også resultere i kromallergi på grunn av kromsalter i sementen.

Det bør alltid benyttes lavkarbonbetong der det er mulig. Forsknings- og utviklingsprosjekter i Norge og utlandet pågår for videre å redusere klimagassutslippet gjennom blant annet karbonfangst og –lagring.

Vinyl

Vinylbelegg finnes både som banebelegg og fliser. Vinylbelegg består primært av PVC som bindemiddel (20-50%), ftalater som mykner (10-25%) og mineral som fyllstoff, ofte kalk (15-25%). Myknere tilsettes for å gjøre plasten myk og banebelegg på rull har derfor som regel større innhold av myknere enn fliser. Vinylgulv er fuktbestandig og derfor egnet i våtrom.

Det skilles ofte mellom homogene og heterogene vinylbelegg. Homogene belegg består av ett sjikt, mens heterogene belegg normalt produseres med et slitesjikt øverst, og kan leveres med et trinnlydsdempende sjikt nederst. Heterogene belegg kan være vanskeligere å materialgjenvinne enn homogene belegg.

Mengde og type mykner har stor betydning for graden av miljøpåvirkning fra vinyl. DEHP, BBP, DBP, DIBP og bis(2-metoxyetyl) ftalat er klassifisert som reproduksjonsskadelige. Noen ftalater, blant annet DBP og BBP, er også klassifisert som miljøfarlige. De mest vanlige myknerne som brukes i ny vinyl er DIDP og DINP, som per i dag ikke er klassifisert som helse- eller miljøfarlige.

Vinyl produseres i en rekke europeiske land.

Noen produsenter av vinylbelegg tilbyr produkter som inneholder gjenvunnet vinyl. Dette er gjenvunnet produksjonsavfall og ikke gjenvunnet materiale fra rivning av gammelt gulv. Enkelte produsenter har nå etablert løsninger for fremtidig innlevering og materialgjenvinning av brukte vinylbelegg, forutsatt at de er frie for ftalater. Gammelt gulvmateriale sendes ellers til energigjenvinning.

Festemetoden for vinylbelegg har også en miljøpåvirkning. Dersom det brukes lim, vil limtypen kunne bidra til avgassing og limet kan inneholde helse- og miljøfarlige stoffer. Når belegget skal skiftes vil et sterkt lim føre til at underlaget for belegget ødelegges. Et mindre sterkt lim er derfor å foretrekke ut fra miljøhensyn. Myknerne kan avgis til inneluften som gass og semiflyktige forbindelser (SVOC) som lett fester seg til støv og kan pustes inn. Studier av inneklima finner sammenheng mellom allergi, astma og ftalatene BBP og DEHP.

Isolasjon

Isolasjon benyttes for å minimere varmetap gjennom klimaskjermen, men kan også brukes for lyddemping. Materialene er normalt innbygget.

Isolasjonsmaterialer har ulik termisk motstand eller isolasjonsevne. Sammenligningene i dette kapittelet er basert på 1 m² isolasjon med en tykkelse som tilsvarer en termisk motstand lik 1 R. Det vil si at materialene sammenlignes med utgangspunkt i lik isolasjonsevne.

Aerogel

Aerogel er et syntetisk material med ekstremt lav densitet og lav termisk konduktivitet. Aerogel produseres ved at all væske fjernes fra et gel-materiale gjennom en spesiell tørkeprosess, slik at kun de faste stoffene gjenstår i en geometrisk struktur fylt med mikroskopiske luftporer. Råmaterialene i aerogel er normalt silikondioksid (silica-aerogel) eller polymer, og det ferdige materialet består av 96-99% luft. Det pågår arbeid med å lage aerogel av brukt papir, en løsning som samtidig kan redusere pappavfall.

Aerogel benyttes normalt i kombinasjon med andre materialer. Flere produsenter tilbyr vindusfelt med aerogel mellom to sjikt med glass, som gir en translusent flate med en melkehvit farge. Aerogel benyttes også i flere isolasjonsprodukter på rull, som gir en svært god isolasjonseffekt sammenlignet med tradisjonelle isolasjonsmatter. Det finnes en superisolerende kalkmørtel med aerogel på markedet som kan være godt egnet ved etterisolasjon av murfasader.

Det finnes forhandlere av aerogel i Norge, men produksjon skjer i hovedsak i Europa og Nord-Amerika. Det er også etablert produksjon av aerogel i Sverige.

Produksjonen av aerogel er forbundet med høye CO2-utslipp. Det kan ventes å endre seg ettersom produktområdet er i utvikling, men produktene bør inntil videre benyttes i begrenset omfang.

Aerogel må i dag deponeres ved endt levetid. Deponert aerogel kan forårsake støv, og det er lite kunnskap om eventuelle helsemessige virkninger av dette.

Cellulosefiber

Cellulosefiberisolasjon er en termisk isolasjon som har gjenvunnede aviser som viktigste råmateriale. Borsyre kan være tilsatt som flammehemmer og for å hindre muggvekst. Borsyre er oppført på REACH kandidatlista. Virksomheter som vurderer å bruke cellulosefiberisolasjon med bor plikter ifølge Substitusjonsplikten (§3 i produktkontrolloven) å vurdere om det finnes alternative stoffer som medfører mindre risiko for helse- og Miljøfarlige virkninger.

Celluloseisolasjon brukes ofte til etterisolering, der isolasjonen blåses inn i veggene mellom stendere, og i tak med begrenset fall (under 10 grader). Det har vært tilfeller der isolasjonen synker sammen i veggen over tid, men denne utfordringen er løst i de fleste av dagens produkter.

Noen produsenter tar tilbake brukt cellulosefiber for materialgjenvinning, så lenge det ikke er blandet med andre materialer. Produkter som ikke er tilsatt prioriterte kjemikalier kan også komposteres eller sendes til energigjenvinning etter bruk som isolasjon.

EPS

Ekspandert polystyren (EPS), ofte kalt isopor, er en styrenplast (amorf herdeplast). Små polystyrenperler (PS) varmes opp og ekspanderer til kuler som består av 98% luft og kulene smeltes sammen til plater.

EPS benyttes vanligvis som markisolasjon, isolasjon i kompakte tak og isolasjon av grunnmur. EPS er fuktbestandig.

EPS fra utlandet kan inneholde bromerte flammehemmere, som er oppført på Prioritetslisten. Det er flere norske produsenter av EPS. Norske produsenter har faset ut bromerte flammehemmere i sine produkter.

Gjenvunnet innhold i EPS varierer og kan være opp til 30%. Dette er som oftest internt produksjonsavfall fra EPS fabrikken.

Plassering og fysisk påkjenning har betydning for levetiden, men generelt har plastbasert isolasjon meget lang levetid. Ved korrekt sortering kan EPS isolasjon materialgjenvinnes.

Fenolskum (PF)

Fenolskum (Phenolic Foam) er en herdeplast som produseres av fenolharpiks, et blåsemiddel (pentan kombinert med isopropylklorid) og en syrekatalysator (normalt toluensulfonsyre, xylensulfonsyre, eller en kombinasjon av disse). Fenolharpiks skapes gjennom å reagere phenol med formaldehyd. PF isolasjon forhandles normalt som plater som er kledt med glassfiberduk eller aluminiumslaminat på begge sider.

En rekke tilsetningsstoffer kan benyttes for å gi skummet bestemte egenskaper, for eksempel forbedret formstabilitet, forbedret isolasjonsevne og fyllmasse. Eksempler på tilsetningsstoffer er polyester polyol, urea og kalsiumkarbonat. PF-isolasjon er ikke UV bestandig og må beskyttes mot sollys.

Isolasjonsevnen til PF-isolasjon er rundt 30% bedre enn standard EPS og XPS isolasjon. Fenolskum produseres blant annet i Storbritannia.

Det finnes ordninger for retur av fenolskum isolasjon i byggefasen, men ingen etablerte ordninger for materialgjenvinning ved endt levetid. Fenolskum kan ikke ombrukes, og vil normalt gå til energigjenvinning.

Glassull

Glassull er en vanlig form for mineralull, som er en samlebetegnelse for isolasjon produsert av mineralske fibre. Glassull kan benyttes som isolasjon mot varme, kulde, brann, vibrasjoner og støy. Det er stor variasjon i tetthet og tykkelse på ulike glassullprodukter.

Glassull produseres av en kombinasjon av nytt og gjenvunnet glass (gjenvunnet glassandel kan være 80%), som smeltes og spinnes til fibre, og tilsettes et syntetisk bindemiddel. Det finnes produkter i dag som har plantebaserte og formaldehydfrie bindemidler. Funksjonell levetid for innbygget glassull er meget lang. Glassull bør alltid bygges inn for å unngå fiberavgivelse.

Glassull produseres i Norge, men en andel importeres også fra produksjonsanlegg i Skandinavia og Europa.

Glassull materialgjenvinnes i liten grad i dag, og avhendet materiale går normalt til deponi. Prosjekter er i gang i blant annet Europa for å utvikle løsninger for å gjenvinne glassull og annen mineralull.

Frie syntetiske mineralfibre (glassfiber og steinullfiber) kan forårsake mekanisk irritasjon av hud, øyne og slimhinner i luftveier og svelg. Dette er i hovedsak et problem knyttet til yrkesrelatert eksponering. Nivåene av slike fibre i vanlige innemiljøer er i de aller fleste tilfeller svært lave og medfører ubetydelig risiko for symptomer hos de fleste.

Skumglass

Skumglass (også betegnet som celleglass) isolasjon består av nytt eller gjenvunnet glass som smeltes og skummes til en homogen porestruktur med god isolerende effekt. Skumglass produseres normalt i blokker eller kuler, og består av rundt 20% glass og 80% luft. Råmaterialet i skumglassisolasjon er hovedsakelig gjenvunnet glass. Funksjonell levetid for skumglass er meget lang.

I kuleform brukes skumglass normalt til isolasjon i byggegroper, under veier, vann og avløp med mer. I blokkform kan skumglass benyttes som trykkfast isolasjon, for eksempel i kompakte tak.

Skumglass i kuleform produseres i Norge og Europa. Skumglass i plateform produseres kun utenfor Norden.

Ved avhending kan skumglassisolasjon tas opp og brukes i fyllmasse eller som fyllmateriale i støyskjermingsprodukter.

Det forventes ingen negative inneklimapåvirkninger av skumglass. Produktet er normalt innbygget.

Steinull

Steinull er en type mineralull, som er en samlebetegnelse for isolasjon produsert av mineralske fibre. Steinull kan benyttes som isolasjon mot varme, kulde, brann, vibrasjoner og støy. Det er stor variasjon i tetthet og tykkelse på de ulike produktene.

Steinull produseres av stein og i noen tilfeller gjenvunnet materiale som smeltes og spinnes til fibre. Bindemiddel inngår som en del av ferdigprodusert isolasjon. Egenskaper, produksjon og produktsammensetning vil kunne variere fra produsent til produsent.

Steinull produseres i Norge, Norden og Europa.

Funksjonell levetid for innbygget steinull er meget lang.

Enkelte steinullprodusenter benytter noe gjenvunnet materiale i sine produkter, normalt eget produksjonsavfall, men andelen er lav. Steinull gjenvinnes normalt ikke i dag, og avhendet materiale går til deponi.

Translusent isolasjon

Translusente isolasjonsmaterialer (TIM) er isolasjon som er gjennomskinnelig. Noen eksempler er aerogel (se eget avsnitt), cellulose og isolerende polykarbonat plater (kanalplast). Flere av materialene må kombineres med glass for bygningsmessig bruk. Gjennomskinnelig isolasjon brukes ofte der det er behov for naturlig lys, men samtidig gode termiske egenskaper.

Cellulose produseres fra trevirke. Produktene kan være utsatt for brann, og eventuelle brannhemmere må kontrolleres for miljøgifter. Produktene er normalt ikke gjennomsiktige, men det pågår arbeid for å utvikle vindusglass basert på cellulose.

Polykarbonat er resultatet av en reaksjon mellom bisfenol A (BPA) og fosgen (som produseres fra petroleum). BPA er et stoff som står på den norske Prioritetslisten. Etter polymeriseringen blir BPA bundet og det er meget lite ubundet BPA igjen i produktet. Det skjer derfor sjelden utslipp av BPA i brukstiden. Når polykarbonat deponeres som avfall, vil imidlertid materialet nedbrytes over tid og BPA kan avspaltes.

TIM produkter produseres både i Europa og Nord Amerika. Noen produsenter må frakte råmaterialet langt, og får dermed høyere CO2-utslipp i produksjonsfasen.

Cellulose produkter kan energigjenvinnes. Ved avhending er polykarbonat plast egnet for materialgjenvinning eller energigjenvinning.

Trefiberisolasjon

Trefiberisolasjon er laget av trefiber (80-85%) kombinert med kunstfiber (3-10%) og et stoff med gode brannegenskaper, normalt ammoniumfosfat (5-8%). Kunstfibrene fungerer som bindemiddel og oppgis flere steder å være polyolefin, som er et samlebegrep for flere plasttyper inkludert polyetylen og polypropylen.

Trefiberisolasjon kan benyttes som termisk isolasjon i gulv, vegger, etasjeskiller og tak på samme måte som tradisjonell mineralull. Isolasjonen har gode fuktegenskaper og en viss varmelagringsevne, og kan derfor bidra til å unngå kondens i utsatte konstruksjoner.

Trefiberisolasjon produseres i Norge, og flere produkter er tilgjengelige på det europeiske markedet.

Det viktigste råmaterialet til trefiberisolasjon er tre. Biprodukter fra treindustrien kan benyttes i produksjonen.

Isolasjonen kan kildesorteres som trevirke på byggeplass. Ved avhending går trefiberisolasjon i dag normalt til energigjenvinning, men kan også inngå som råstoff i ny produksjon.

På grunn av fibertypen forårsaker ikke trefiberisolasjon kløe og ubehag på hud og i luftveiene.

Ammoniumfosfat som brannhemmende stoff har ingen vesentlige negative miljøkonsekvenser, men det finnes også trebasert isolasjon som benytter borsalter og/ eller borsyre. Borsyre er oppført på Prioritetslisten. Type brannhemmende stoff i trefiberisolasjon må derfor kontrolleres før bruk.

VIP

Vacuum Insulated Panels (VIP) er paneler med en svært høy termisk motstand. Typiske VIP plater kan for eksempel tilfredsstille en U-verdi på 0,18 W/m²K med en tykkelse på kun 40 mm. VIP plater består av en lett silicabasert kjerne som produseres slik at et vakuum oppstår i materialets porer (all luft trekkes ut). Platene leveres omhyllet i en plast- og aluminiumsbasert folie. Hovedmaterialet i en VIP plate er silica, opakiseringsmidler, og fiberfilamenter.

VIP kan brukes i vegg, gulv, himling og tak. Platene er imidlertid svært sårbare for perforeringer og skader, som begrenser bruksområdene. Dersom en VIP plate perforeres halveres isolasjonsverdien. Platene må bestilles på mål og kan ikke bearbeides på byggeplassen. Det er viktig med tilstrekkelig beskyttelse under oppføring. Ettersom platene produseres ferdig på fabrikk vil det være lite avfall (kapp og rester) på byggeplass.

VIP plater produseres i Europa.

VIP plater representerer en ny teknologi, og det ventes derfor en betydelig utvikling i produktgruppen. Samtidig foreligger det en potensiell fare for miljøgifter i nye og ukjente produkter og produksjonsformer. EPD bør etterspørres med stoffinnhold.

Det er ikke erfaringer med VIP materialer over tid. Levetiden til en VIP plate vurderes å være under 50 år. Ved avhending kan platene returneres til produsent for materialgjenvinning til nye isolasjonsplater. Ødelagte plater kan benyttes som fyllmasse.

Det forventes minimale emisjoner fra VIP

XPS

Ekstrudert polystyren (XPS) er en styrenplast basert på polystyren som smeltes og tilsettes karbondioksid. XPS plater er mer trykkfast enn EPS og mindre sprø.

XPS benyttes ofte der det er behov for isolasjon med trykkfasthet, for eksempel i veibaner og uterom på kompakte tak. XPS kan stå i vann uten å miste isolasjonsevnen. Plassering og fysisk påkjenning har betydning for levetiden, men generelt har plastbasert isolasjon meget lang levetid.

XPS kan inneholde bromerte flammehemmere, som er oppført i Prioritetslisten.

XPS produseres i Norge, Norden og Europa.

Konstruksjonsmaterialer

Konstruksjonsmaterialer benyttes til hovedbæring i bygninger og anlegg. Materialene har ulike egenskaper, blant annet bæreevne og brannmotstand, og benyttes enkeltvis eller i kombinasjon.

Sammenligningene av klimagassutslipp i dette kapittelet er basert på beregninger for enkle søyledrager systemer med lik bæreevne. Det vil være stor variasjon mellom komplette bæresystemer, på grunn av ulike spennvidder og avstivningsløsninger.

De foreslåtte terskelverdiene gjelder kun innenfor den enkelte produktgruppen og er ikke egnet for sammenligninger på tvers av produktgruppene.

Betong

Betong er en blanding av sement, vann, tilslag og tilsetningsstoffer. Tilslag består normalt av sand, stein og pukk i ulike andeler. Tilsetningsstoffer benyttes for å endre egenskapene til betongblandingen, for eksempel herdetid og flyteevne. Egenskapene endres også ved å tilpasse blandeforholdet mellom bestanddelene, for å oppnå ulike styrkeklasser og bestandighet. Betong er et allsidig materiale, og brukes blant annet i fundamentering, bæresystem, vegg- og dekkekonstruksjoner. Eksponert betong må støvbindes, men kan males eller slipes som ferdig overflate i bygg og utendørsanlegg.

Betong som benyttes til bygningsmessige formål vil normalt alltid være armert for å øke konstruksjonens styrke, spesielt i forhold til strekkrefter. Normalt benyttes armeringsjern eller -nett av stål, som utgjør en betydelig andel av betongkonstruksjonens samlede klimagassutslipp. All armering produseres av gjenvunnet stål. EPDer for armeringsstål kan omfatte hele verdikjeden (produksjon, kapping og forming av ferdige armeringsstål) eller kun produksjon av råemner for videre bearbeiding. Det er viktig å sikre at valgt EPD beskriver hele verdikjeden.

Sementproduksjonen utgjør en stor del av klimagassutslippet fra betong. Dette utslippet kan reduseres ved å benytte lavkarbonbetong, der en andel av sementen i blandingen byttes ut med annet tilsetningsstoff. Det mest vanlige i dag er å bytte ut deler av sementen med flyveaske, som er et avfallsprodukt fra kraftproduksjon. Normal flyveaskeandel er fra 15 til 30%, som vil redusere CO2 utslippet med inntil en tredjedel.

Det pågår en rekke forsknings- og utviklingsprosjekter i Norge og utlandet for å redusere klimagassutslippet fra betong, inkludert tilsetning av biokull, alternative betongresepter og karbonfangst og –lagring. Det finnes også alternative løsninger for armering med lavere klimagassutslipp enn stål, inkludert fiberarmering og armering basert på basalt.

Sement har lav pH-verdi og sementblandinger kan forårsake irritasjon og etseskader under produksjon. Langvarig eksponering for sementblandinger kan også resultere i kromallergi på grunn av kromsalter i sementen.

Konstruksjonsvirke

Konstruksjonsvirke er en samlebetegnelse for høvlet virke som benyttes til konstruktive formål i bygg. Konstruksjonsvirke produseres i en rekke standardiserte dimensjoner, og produseres normalt av gran eller furu.

Konstruksjonsvirke benyttes til svært mange formål, fra bjelkelag og bindingsverk til å utgjøre bestanddelene i større elementer som takstoler. Virket benyttes ofte som tilpasningsstykker og spikerslag i andre konstruktive systemer.

Konstruksjonsvirke (k-virke) produseres i Norge, i stor grad av tømmer fra samme landsdel som utsalgsstedet.

Konstruksjonsvirke er basert på fornybare ressurser, og mange produsenter i Norden har kilder for råmaterialet som er fra sertifisert bærekraftig skogbruk. Konstruksjonsvirke er i prinsippet egnet til ombruk og materialgjenvinning. Avhendet trevirke går i dag i all hovedsak til energigjenvinning.

Kapp fra konstruksjonsvirke utgjør ofte en betydelig andel av det totale avfallet fra en byggeplass. Avfallsmengdene kan minimeres ved å bestille pre-kuttede lengder til hovedkonstruksjonene.

Konstruksjonsvirke kan leveres kobberimpregnert for å øke motstanden mot råte. Kobberimpregnert konstruksjonsvirke er behandlet med kobberløsninger. Kobber er en miljøgift. Mengdene er normalt under 0,1 vektprosent, men produktene bør sjekkes og bruk minimeres. Hvis ikke materialet er fuktutsatt, anbefales bruk av ubehandlet tre. Hvis det er fuktutsatt anbefales impregneringsmetoder uten bruk av miljøgifter f.eks. varmebehandling eller modifisering.

Limtre

Limtre består av trelameller med en standardisert tykkelse (i Norge 45 mm) som hellimes for å bygge opp større elementer med svært god bæreevne i forhold til vekt. Limtre produseres normalt i gran og furu. Limet er normalt MUF- lim (melamin-urea-formaldehyd), men PUR (polyuretan) og EPI (emulsjonspolymerisert isocyanat) benyttes også.

Limtre benyttes til søyler, bjelker, fagverk og skreddersydde konstruksjoner. Det finnes også limtrevarianter til bruk som bjelkelag og stenderverk der det kreves bedre bæreevne enn vanlig konstruksjonsvirke. Impregnert limtre og etterbehandlet limtre kan benyttes utendørs.

Limtre produseres i Norge og Europa.

Limtre er basert på fornybare ressurser, men det bør stilles krav til at virket skal komme fra sertifisert bærekraftig skogbruk. Limtre er egnet til ombruk, spesielt ettersom bjelkene kan bearbeides med enkle verktøy etter demontering. Avhendet limtre går i dag i hovedsak til energigjenvinning av praktiske og økonomiske årsaker.

Limtre kan leveres kobber- eller kreosotimpregnert for å øke motstanden mot råte. Kreosot er svært miljøgiftig og bør unngås. Kobber er også en miljøgift. Mengdene er normalt under 0,1 vektprosent, men produktene bør sjekkes og bruk minimeres. Kreosot- og kobberimpregnert avfall må leveres i egen fraksjon. Impregneringen utføres i ulike klasser avhengig av motstandsevnen trevirket skal ha.

Det er utført forsøk med modifisert trevirke (ref. eget avsnitt under utvendige kledninger) i limtre, som et alternativ til kobberimpregnering. Utfordringen er tilfredsstillende liming, ettersom midlene som tilføres det modifiserte virket kan påvirke limets herdeprosesser.

Massivtre

Massivtre er en fellesbetegnelse for kompakte treelementer som bygges opp av bord eller annet konstruksjonsvirke. Elementene bindes normalt sammen ved hjelp av spiker/ skruer, lim eller tredybler. Limet er normalt MUF-lim (melamin-urea-formaldehyd), men PUR (polyuretan), PVAC og EPI (emulsjonspolymerisert isocyanat) benyttes også.

I kantstilte elementer settes bordene på høykant inntil hverandre. Flersjiktselementer bygges opp av flere lag med bord, ofte krysslagt for å øke stivheten til elementet. Massivtre kan benyttes i bæresystemer, vegger, dekker og tak. En av fordelene med massivtre er at elementene kan danne ferdig overflate og dermed unngå behov for bygningsplater og andre sjikt. Dette kan slå positivt ut i et klimagassregnskap.

Massivtreelementer produseres i økende grad i Norge. I tillegg er elementer fra Sverige og Tyskland/ Østerrike vanlige.

Massivtre er basert på fornybare ressurser, men det bør stilles krav til at virket skal komme fra sertifisert bærekraftig skogbruk. Massivtre er egnet til ombruk, spesielt ettersom elementene kan bearbeides med enkle verktøy etter demontering. Avhendet massivtre går i dag i hovedsak til energigjenvinning. Bruk av massivtre elementer kan bidra til mindre avfall på byggeplass. I tillegg produseres elementene på fabrikker hvor restvirke kan ombrukes eller material- og energigjenvinnes.

Massivtre som er sammenbundet mekanisk (dyblet) i stedet for limt gir mindre miljøbelastning og mindre emisjon til inneklimaet enn MUF/PUR eller EPI-lim. Det finnes eksempel på massivtre med kaseinlim, som også gir mindre miljøbelastning og emisjon enn de mer vanlige limtypene. Emisjoner øker dersom elementene blir fuktige. Massivtre har hygroskopiske egenskaper som kan dempe svingninger i relativ fuktighet i rommet, forutsatt at trevirket ikke forsegles med en fukttett overflatebehandling som lateksmaling.

Stålprofiler

Stål er en legering av jern og karbon, som øker styrken på jernet på bekostning av formbarheten. Karboninnholdet i vanlig stål kan utgjøre inntil 2,1 vektprosent. Utover dette betegnes materialet som støpejern. På grunn av sin høye strekkstyrke og moderate kostnad benyttes stål i mange konstruksjoner, både komplette bæresystemer og som sekundære elementer i forbindelse med andre materialer. Stål inngår som armering i de fleste betongkonstruksjoner, som stålstendere i bindingsverksvegger, og benyttes også til en rekke andre bygningsmessige og dekorative formål.

Ubehandlet stål vil være utsatt for korrosjon (rust) i kontakt med luft og vann. Dette kan motvirkes ved overflatebehandling, eller ved ulike legeringer. Galvanisering gjennom elektrolyse eller varmforsinking (dypping) danner en overflate av sink på utsiden av stålet. Rustfritt stål inneholder minimum 11% krom, ofte kombinert med nikkel. Stål produseres på verk i Norden og Europa.

Stål kan tåle en høy gjenvunnet andel uten å miste styrke. I dag er det mulig å kreve 40% gjenvunnet innhold i sveisede plateprofiler og inntil 99% i valsede profiler (H og I profiler). Armeringsjern inneholder alltid 100% gjenvunnet råmateriale (skrap). Jo høyere gjenvinningsgrad jo lavere klimagassutslipp ved produksjon. Ved å benytte stål med mindre vekt for samme funksjon f.eks høyfast stål, kan de totale utslipp for konstruksjonen reduseres ytterligere. Ved endt levetid kan 100% av stålet gjenvinnes, og det finnes veletablerte returordninger for skrapstål i dag. Stålkonstruksjoner kan også ombrukes direkte, spesielt ved boltede fremfor sveisede konstruksjoner.

Eksponerte stålkonstruksjoner må beskyttes med brannisolasjon eller brannmaling. Brannisolasjon er normalt basert på steinull og/ eller gips og er uproblematisk, men brannmaling må kontrolleres nøye i forhold til eventuelle helse- og miljøfarlige stoffer.

Energikilden ved produksjon har stor betydning. Produksjon av jomfruelig stål fra jernmalm er energiintensivt og kan være forbundet med betydelige utslipp.

Taktekking

Taktekking har som formål å beskytte bygningen fra nedbør og andre klimapåkjenninger. Dette kapittelet sammenligner vanlige taktekkinger uavhengig av underliggende konstruksjon. Alle verdier er basert på 1 m² taktekking.

Underliggende konstruksjon vil ha stor betydning for valg av taktekking, og også for den samlede miljøprofilen til konstruksjonen. Det er derfor viktig også å vurdere taktekking i sammenheng med dette.

Asfalt takbelegg

Asfalt takbelegg består av et polymermodifisert bitumenbelegg med en stamme av polyester, eller kombinasjonsstammer av polyester, glass og aluminium. Belegget er beskyttet av en overflate av skiferstrø, og på undersiden er det en sveisefolie. Produktene inneholder gjerne fyllstoffer og brannhemmere. Det er ikke funnet produkter med gjenvunnet innhold i bitumenbaserte takbelegg.

Takbeleggene benyttes normalt i kompakte tak, der de monteres oppå isolasjonssjiktet. De kan imidlertid også brukes på luftede, skrå takkonstruksjoner, men dette er gjerne andre typer produkter enn de som brukes i kompakte tak. Bitumenbaserte takbelegg kan også legges som dampsperre.

Eksponerte tak kan enten legges som ettlags- eller tolags-tekking. Klimagassberegningene for bitumenbaserte takbelegg er basert på to-lags tekking.

Bitumenbaserte takbelegg produseres i Norge, Norden og Europa.

Bitmuenbaserte takbelegg krever flammebrenner, som påvirker klimagassutslipp på byggeplass. Dette er ikke inkludert i figuren til høyre. Bitumen som brukes som bindemiddel i asfalt inneholder PAH, som er på Prioritetslisten.

Forventet levetid for asfalt takbelegg er 30 år. Bitumenbaserte takbelegg kan ikke ombrukes ved endt levetid. Ca. 2/3 klassifiseres som farlig avfall, mens resten går til energigjenvinning. Knust bitumenbaserte takbelegg kan brukes i ny asfalt.

Plastbasert ett-lags membran

Termoplastbaserte takbelegg er normalt produsert av mykgjort PVC med et armeringsnett av polyestertekstil. Brann-, varme- og UV-stabiliserende forbindelser kan også inngå i materialet.

Takbeleggene benyttes normalt i kompakte tak, der de monteres oppå isolasjonssjiktet eller innbygget under isolasjon. De kan også brukes på luftede, skrå takkonstruksjoner.

Plastbaserte ett-lags membraner produseres i Norge og Europa. Klimagassutslipp fra ett-lags membraner er moderate, og det er lite variasjon innenfor produktgruppen.

Forventet levetid for termoplastbaserte takbelegg er rundt 30 år, men vil påvirkes av eventuell overliggende beskyttelse (for eksempel sedum). Produktene kan materialgjenvinnes etter endt levetid; de kan kvernes opp og inngå i nytt takbelegg eller brukes i andre termobaserte produkter.

Grønt tak

Grønne tak er et samlebegrep for tak med planter som øverste sjikt. Et grønt tak består normalt av en ekstra oppbygging over en vanlig takmembran. Grønne tak består av flere lag, som normalt kan deles inn i isolasjon, membran, rotbeskyttelse, drenssjikt og vekstsone. Rekkefølgen i oppbyggingen kan variere. Ulike typer grønne tak er egnet for både skrå og flate takformer.

Grønne tak finnes i flere varianter. Lav-intensitets eller ekstensive tak har en dybde (vekstlag + drenering) på 5-10 cm, og kan bestå av moser, sedum, urter og noen gresstyper. Semi-intensive grønne tak har en dybde på 10-20 cm, og kan bestå av blomster, sedum, dekorative gresstyper, urter og små busker. Intensive grønne tak har en dybde på 10- 100+ cm, og kan bestå av de fleste plantetyper, for eksempel gressplen, busker og mindre trær, og matproduksjon. Bestanddelene i grønne tak produseres både i Norge og Europa.

Dimensjonerende levetid for grønne tak med plastbaserte membraner er rundt 30 år. I praksis vil lenger levetid være mulig, ettersom membranen er beskyttet av vegetasjonssjiktet, og dermed mindre utsatt for stråling og temperatursvingninger. Membraner i grønne tak består normalt av polyvinylklorid (PVC) eller polypropylen (PP) plast. Begge kan materialgjenvinnes ved endt levetid. Forøvrig gjelder vurderingene under ”plastbaserte ett-lags membraner” også for membranene i grønne tak.

Grønne tak har en rekke miljøeffekter. Fordampning fra takene bidrar til luftkjøling, som er gunstig i urbane varme strøk (urban heat island effect). Vegetasjon bidrar til å fjerne støv og lukt fra luft, for eksempel veistøv. Vegetasjon vil binde noe CO2 i jordsmonnet i løpet av levetiden til taket. Grønne tak har også en viss isolerende effekt for bygget (termisk og lyd), avhengig av oppbygging.

Ved bruk av variert vegetasjon kan et stort biologisk mangfold oppnås. Grønne takflater med begrenset tilgang er spesielt godt egnet som boområder for insekter og fugler i byområder. Grønne tak fordrøyer avrenning av regnvann, og kan derfor være del av løsningen for overvannshåndtering.

Kobber

Kobberplater til bygningsmessig bruk består normalt av ren kobber, men legeringer brukes i enkelte tilfeller.

Kobber benyttes som kledningsplater, taktekking og beslag i bygg, samt dreneringssystemer og dekorative elementer. Normaltykkelsen på kobberplater varierer mellom 0,5 og 3 mm, der 0,6-0,7 mm er vanlig tykkelse til taktekking.

Ubehandlet kobber vil gradvis utvikle en grønn patina i ren luft. Ved forurenset luft vil beslaget bli svart. Patinaen utgjør et beskyttelsessjikt mot videre oksidasjon og påvirker ikke bestandigheten til produktet.

Kobberplater produseres i Europa. Det er ikke kjent produksjon av kobberplater i Norge. Platene bearbeides normalt av lokale blikkenslagere i forbindelse med det enkelte byggeprosjekt i forkant av montasje.

De gjenværende kjente globale reservene av kobber er begrensede og bruk av kobber til bygningsmessige formål bør derfor begrenses. Gjenvunnet kobber bør prioriteres ved bruk. Ved endt levetid kan 100% av kobberet materialgjenvinnes, og det finnes veletablerte returordninger for metaller i dag.

Avrenning fra kobber er økotoksikologisk og høye konsentrasjoner er skadelige for vannlevende organismer. Virkningen er sterkere for kobber enn for sink, og påvirkes av størrelsen på avrenningsflaten, salt i atmosfæren og andre korrosive klimatiske forhold.

Sink

Sink til bygningsmessig bruk består normalt av 99% sink tilsatt noe titan og kobber for å bedre holdbarhet, styrke og evne til bearbeiding.

Sink benyttes som kledningsplater, taktekking og beslag i bygg, samt dreneringssystemer og dekorative elementer. Sinkplater varierer fra 0,5 til 2,0 millimeter, med normaltykkelse rundt 0,8 mm.

Sinkplater produseres i Europa. Det er ikke kjent produksjon av sinkplater i Norge. Platene bearbeides normalt av lokale blikkenslagere i forbindelse med det enkelte byggeprosjekt i forkant av montasje.

Dagens produksjon av nye sinkplater inneholder ca 30% gjenvunnet sink, avhengig av produsent. De gjenværende kjente globale reservene av sink er begrensede, og bruk av sink til bygningsmessige formål bør derfor begrenses. Gjenvunnet sink bør prioriteres ved bruk.

Ved endt levetid kan 100% av sinkplatene materialgjenvinnes, og det finnes veletablerte returordninger for metaller i dag.

Avrenning fra sink er økotoksikologisk og høye konsentrasjoner er skadelige for vannlevende organismer. Virkningen er svakere for sink enn for kobber, men påvirkes av størrelsen på avrenningsflaten, salt i atmosfæren og andre korrosive klimatiske forhold.

Ren sink brytes relativt raskt ned i saltholdige atmosfærer. Holdbarheten er bedre i moderne sinklegeringer.

Skifer

Skifer er en naturlig takflis, og har vært brukt på tak i Norge siden middelalderen.

Det finnes flere norske leverandører av skifer til tak. Kvartsskifer er spesielt velegnet til taktekking. Vekten på et skifertak er omtrent det samme som et teglsteintak, men avhenger av steintype og -størrelse.

Skifer utvinnes i Norge og i Europa. Importerte produkter er tilgjengelige, mange med lange transportveier. Utslipp knyttet til transport bør derfor tas inn i den totale klimagassvurderingen.

Skifer har meget lang levetid og er velegnet til ombruk. Ved prosjektering av skifertak bør det tas hensyn til hvordan skiferen best kan demonteres slik at steinen kan brukes flere ganger.

Det er ofte et stort svinn ved uttak av skifer til fliser. Desto større fliser og strengere krav til overflaten, jo større svinn blir det.

Takstein og taktegl

Takstein produseres både i tegl (tradisjonell taktegl), fibersement og betong, og finnes i en rekke forskjellige varianter: flat, enkeltkrummet og dobbeltkrummet, med og uten glasur, med og uten fals og i flere farger.

Takstein av tegl inneholder leire, chamotte, sand og tilsetningsstoffer som brennes ved 800-1000 grader C. Produksjonen er energiintensiv og resulterer i en hard, bestandig stein. Takstein av fibersement og betong består av sand, sement, flyveaske, pigmenter og tilsetningsstoffer som støpes i former. Klimagassutslippene for disse taksteinene, forårsakes i stor grad av sementproduksjon.

Takstein av tegl er vanlig på historiske bygninger, men benyttes også på nye prosjekter. Takstein av betong og fibersement produseres i Norge og Europa. Det er ingen norsk produksjon av taktegl, produktene på det norske markedet produseres i hovedsak i Danmark og Tyskland.

Det er lite gjenvunnet materiale i de vanligste taksteinproduktene i dag.

Takstein har lang levetid og er velegnet for ombruk. Spesielt gjelder dette takstein av tegl. Takstein som knuses ved endt levetid er velegnet som fyllmasse, tilslag i betong, til sand på tennisbaner og under jord som dreneringsmasse.

Tegl- og takstein krever mye energi i produksjon. Flere produsenter øker andel fornybare energikilder, eksempelvis benytter en produsent i Tyskland ca. 85% fornybar energi (vind og vannkraft) i produksjonsprosessen. Dette har stor betydning for det samlede klimagassutslippet.

Ubehandlet tre

Det er lang tradisjon for ubehandlede tretak i Norge og vi har mange bygg som har stått med ubehandlede tak i flere hundre år. I vikingtiden brukte de ofte trespon (treshingel), slik som på de fleste stavkirker. Tretak kan også bestå av bord som over- og underliggere og sutak (kun for tak med stor helning).

Trevirkets miljøkvaliteter forsterkes ved at det ikke blir brukt kjemiske midler til overflatebehandling. Det ubehandlede treet er vedlikeholdsfritt. Ubehandlet trevirke utendørs blir raskt grått, og ettersom tak ofte får en jevn fukt- og solbelastning vil de normalt grånes jevnt.

Tretak krever skrå takflater med et minimum fall som avhenger av utforming og detaljering. Kjerneved av furu, gran og osp er norske treslag som egner seg til bruk i tretak.

Ubehandlet trevirke er en fornybar ressurs, og mange produsenter i Norden har kilder for råmaterialet som er fra sertifisert bærekraftig skogbruk.

Funksjonell levetid for ubehandlede tretak er meget lang forutsatt at treet ikke har kontinuerlig fuktpåkjenning og får tørke ut etter å ha blitt utsatt for fukt. Utformingen av et tretak er av stor betydning for holdbarheten. Dette gjelder både leggeretning i henhold til ringene i trevirket, takfall og måten bordene eller sponet skjæres på.

Ubehandlet tre er meget godt egnet for ombruk og materialgjenvinning, men i dag går alt i hovedsak til energigjenvinning.

Utvendige dekker

Utvendige dekker er overflater utomhus. Materialer i utomhusanlegg dekker en rekke formål, fra bedre sikkerhet for brukere i form av rekkverk, dekker og som støtdempere under lekeapparater, til estetiske og opplevelsesmessige kvaliteter.

Sammenligningene i dette kapittelet er basert på 1 m² overflate i en normaltykkelse for aktuell bruk, og inkluderer ikke limstoffer og andre festemidler. Vurderingene vil også være relevante for materialer i oppkanter rundt plantebedd, forstøtningsmurer og så videre ved å tilpasse vurdert tykkelse til den aktuelle bruken. Tykkelse er oppgitt for hvert materiale.

Betong

Betong er en blanding av sement, vann, tilslag og tilsetningsstoffer. Tilslag er normalt sand, stein og pukk i ulike andeler. Tilsetningsstoffer benyttes for å endre egenskapene til betongblandingen, for eksempel herdetid og flyteevne. Egenskapene endres også ved å tilpasse blandeforholdet mellom bestanddelene, for å oppnå ulike styrkeklasser og bestandighet. Betong i utvendige overflater kan være i form av plasstøpte dekker eller prefabrikkerte betongheller og -stein.

Plasstøpte betongdekker vil normalt alltid være armert for å øke konstruksjonens styrke, spesielt i forhold til strekkrefter. Normalt benyttes armeringsnett av stål, som utgjør en betydelig andel av betongens samlede klimagassutslipp.

Sementproduksjonen utgjør størstedelen av klimagassutslippet fra betong. Dette utslippet kan reduseres ved å benytte lavkarbonbetong, der en andel av sementen i blandingen byttes ut med flyveaske, som er et avfallsprodukt fra kraftproduksjon. Normal flyveaskeandel er fra 15 til 30%, som vil redusere CO2 utslippet med inntil en tredjedel.

Forsknings- og utviklingsprosjekter i Norge og utlandet pågår for videre å redusere klimagassutslippet gjennom blant annet karbonfangst og –lagring.

Betong kan produseres med gjenvunnet tilslag (f.eks. knust betong), og dette er spesielt velegnet i betong til utvendige overflater grunnet reduserte krav til konstruksjonssikkerhet med tilhørende garanti- og ansvarsforhold. Betongheller og –stein som settes i sand har lang levetid og er velegnet for ombruk. Ved endt levetid kan betong knuses og ombrukes som for eksempel fyllmasse (nedsirkulering).

Sement har en lav pH-verdi og sementblandinger kan forårsake irritasjon og etseskader. Langvarig eksponering for sementblandinger kan også resultere i kromallergi på grunn av kromsalter i sementen.

Gummidekke

Utvendige gummidekker består av et SBR og/ eller EPDM gummigranulat som legges som fliser eller støpes til en homogen overflate. Normalt benyttes polyuretan-baserte limtyper. Støpte gummidekker leveres i tykkelser fra 20 til 150 mm inklusiv underdekke. Gummiflis har normaltykkelser fra 18 til 65 mm.

Gummidekker benyttes som overflate på mange sports- og lekeplasser for sitt fargerike utseende og støtdempende egenskaper. Underlaget i støpte gummidekker er normalt knuste bildekk, med støpt granulat i den synlige overdelen. Granulatet finnes i mange fargekombinasjoner.

Limstoffene er normalt polyuretanbaserte. Polyuretan produseres gjennom en polymerisering av isocyanater og polyol, og i denne prosessen inngår blant annet Bisfenol A, en miljøgift på Prioritetslisten. BPA er ikke tilstede i det ferdige produktet. Normalt inngår også fosfororganiske flammehemmere som også er en miljøgift. Ved oppvarming frigjøres isocyanater, en sterkt allergi- og astmafremkallende stoffgruppe, i store mengder.

Utvendige gummidekker produseres blant annet i Tyskland og Storbritannia.

Levetiden til utvendige gummidekker vil variere avhengig av løsning, men flere produsenter garanterer levetid på 20 år. Utvendige gummidekker kan i prinsippet materialgjenvinnes til underlag for nye dekker, men dette avhenger av limstoff og gummityper, og dekkene sendes normalt til energigjenvinning. Limstoffene kan utgjøre en forurensningskilde ved deponering.

Det finnes produkter med inntil 75% gjenvunnet innhold i det øverste granulat sjiktet. Underlaget i utvendige gummidekker er normalt knuste bildekk og dermed 100% gjenvunnet. Det er en del usikkerhet om kjemikalier og tungmetaller i knuste bildekk, men noen produsenter av gummidekker har testet produktene sine for utlekking og kan vise til gode resultater. Likevel anbefales det ikke at knuste bildekk kommer i direktekontakt med hud. Dokumentasjon på utlekkingstester bør etterspørres.

Kompositt terrassebord

Kompositt terrassebord består av en kombinasjon av treflis (50-70%), plast (30-40%, vanligvis PE, PP eller PVC), og en mindre andel lim, fyllmasse og fargestoff. Kombinasjonen gir et robust materiale som ikke fliser og som ikke har behov for overflatebehandling. Kompositt terrassebord av polyetylen (PE) produseres oftere med gjenvunnet materiale.

Kompositt terrassebord produseres i solide og hule profiler. Hule profiler er lettere, men betinger bruk av dekklister og endestykker langs kantene på terrassen. Høy utetemperatur og sol kan føre til at enkelte produkter blir mykere og deformeres ved belastning, noe som har betydning for valg av senteravstand på underliggende bjelkelag.

Trekompositt produkter som forhandles i Norge produseres blant annet i Tyskland, Nederland, USA og Kina.

Kompositt terrassebord kan ha høy gjenvunnet andel, og enkelte produsenter oppgir en andel på over 95%. Det er krav til informasjon om innhold av kjemikalieinnhold, spesielt fordi terrassebordene er i kontakt med bar hud. Derfor er det noen produsenter som velger å bruke ny plast ettersom kvaliteten til gjenvunnet plast ikke kan garanteres.

Kompositt terrassebord har en relativt lang levetid. Bordene kan ombrukes eller materialgjenvinnes ved endt levetid.

Limte dekker - singel og kork

Dekker av singel og løse overflater som kork kan limes ved bruk av spesielle limstoffer eller bindere. Limingen sikrer et varig dekke med et lavt vedlikeholdsbehov, og hindrer at småstein spres til omkringliggende arealer.

Limte grusdekker krever rengjort og støvfri singel eller grus, en utetemperaturer på minst 5-10 grader og må beskyttes for regn i en periode etter legging for å sikre god herding. Normaltykkelse på en ferdig overflate er 30mm.

Limte korkdekker benyttes normalt på lekeplasser og i myke utvendige dekker som alternativ til for eksempel gummigranulat. Det må sikres at korkmaterialene har dokumentasjon på bærekraftig skogsdrift, og at høstingen av korkbark skjer under kontrollerte former uten å skade korkeikene.

De fleste limstoffer til limte dekker er polyuretanbaserte. Polyuretan produseres gjennom en polymerisering av isocyanater og polyol, og i denne prosessen inngår blant annet Bisfenol A, en miljøgift på Prioritetslisten. BPA er ikke tilstede i det ferdige produktet. Normalt inngår også fosfororganiske flammehemmere som også er en miljøgift. Ved oppvarming frigjøres isocyanater, en sterkt allergi- og astmafremkallende stoffgruppe, i store mengder.

Limstoffene produseres i flere europeiske land, blant annet Tyskland og Frankrike.

Vegetabilske bindere er utviklet og benyttes i limte grusdekker i enkelte europeiske land. Det er ikke kjent om disse er benyttet i Norge ennå, og den kjemiske sammensetningen må kontrolleres før bruk. Alternative bindere kan normalt ikke benyttes der limstoffet er en del av et komplett produkt, for eksempel i limte korkdekker.

Limte dekker kan i prinsippet brytes opp ved endt levetid og ombrukes som fyllmasse, men dette avhenger av kjemikalieinnholdet i limstoffet som er benyttet.

Modifisert trevirke

Modifisering av tre betyr at trevirket behandles for å bli mer motstandsdyktig, som regel mot råte eller mekanisk belastning. Eksempler på modifisering er kunstig malming, impregnering, varmebehandling, furfylering, og plastinisering. Til utvendige dekker er varmebehandlede, acetylerte og kobberimpregnerte treprodukter spesielt vanlige.

Modifisering av treet innebærer en kjemisk eller termisk prosess som vil øke klimagassutslipp fra trevirket vesentlig sammenlignet med et ubehandlet virke. Utslipp varierer med modifiseringteknikk, tresort og transportavstand fra produksjonssted. Varmebehandling gir høyest utslipp.

Modifisert tre er et alternativ til ubehandlet trevirke, spesielt der virket ligger med jordkontakt. Modifiseringen vil endre treets egenskaper og gjør det som regel også hardere og mer sprøtt. Varmebehandling gir treet en mørk brunfarge og vil bidra til at virket ikke grånes ujevnt.

Noe modifisert trevirke produseres i Norge, mens annet produseres i Europa.

Modifisert trevirke er basert på fornybare ressurser, og mange produsenter i Norden har kilder for råmaterialet som er fra sertifisert bærekraftig skogbruk. Modifisert trevirke har per definisjon en lang levetid i forhold til ubehandlet tre. Det åpner for en rekke ombruksmuligheter, med forbehold om endring av krav rundt kjemiske ingredienser. Avhendet trevirke går i hovedsak til energigjenvinning. Kobber (Cu)- og kobber/krom/arsen (CCA)-impregnert trevirke skal behandles som farlig avfall ved end brukstid.

Naturstein

Naturstein er en kommersiell, bruksrelatert betegnelse på det som geologisk kalles bergarter. Naturstein til utvendig bruk kan bestå av plater, fliser eller blokker (f.eks. brostein). Det er mulig å bruke mange ulike bergarter. Granitt, skifer og kalkstein er vanlige bergarter til utvendige overflater.

Naturstein utvinnes og bearbeides flere steder i Norge, men norsk stein blir også transportert til utlandet for bearbeiding, som vil ha store konsekvenser for klimagassutslipp.

Klimagassutslipp for selve steinen er knyttet til råvareuttak, bearbeiding og transport. Lite svinn og kort transportavstand gir lavest utslipp. Transportlengde og –type til bearbeidingssted vil ha stor betydning for utslippet, på grunn av materialets høye vekt og ofte store svinn.

Naturstein har meget lang levetid og lite vedlikeholdsbehov. Naturstein som settes i sand er velegnet for ombruk. Når ombruk ikke er mulig er naturstein velegnet som fyllmasse.

Ubehandlet trevirke

Ubehandlet trevirke har tradisjonelt vært benyttet både som kledning og på utvendige overflater. Trevirkets miljøkvaliteter forsterkes ved at det ikke blir brukt kjemiske midler til overflatebehandling. Det ubehandlede treet er vedlikeholdsfritt. Ubehandlet trevirke utendørs blir raskt farget grått.

Kjerneved av furu og eik er norske treslag som egner seg til bruk som utvendig overflate. Sibirsk lerk har også blitt mye benyttet de siste årene, men dette må som regel importeres.

Ubehandlet trevirke i terrasser må detaljeres godt for å sikre god holdbarhet. Dersom trevirket kommer i direkte jordkontakt vil ingen av de tradisjonelle tresortene holde spesielt lenge. Det må også sikres god lufting mellom bordene for å unngå råte.

Ubehandlede terrasser har meget lave klimagassutslipp. Importerte tresorter kan gi høyere utslipp som følge av transport. Transportavstand og -type er avgjørende for størrelsen på utslippet.

Ubehandlet trevirke er en fornybar ressurs, og mange produsenter i Norden har kilder for råmaterialet som er fra sertifisert bærekraftig skogbruk. Funksjonell levetid for ubehandlede trefasader er meget lang forutsatt at treet ikke har kontinuerlig fuktpåkjenning og får tørke ut etter å ha blitt utsatt for fukt. Ubehandlet tre er meget godt egnet for ombruk og materialgjenvinning samt energigjenvinning.

Værbestandig stål

Værbestandig stål er stål der overflaten oksideres jevnt og danner en værbestandig, rust-farget overflate som beskytter for videre nedbrytning.

Værbestandig stål leveres i tykkelser fra 0,4 til over 50mm, og kan perforeres og formes etter eget ønske. Materialet leveres normalt som rå stål, og utvikler den karakteristiske overflaten over tid.

Værbestandig stål produseres i Norden.

Stål kan tåle en høy gjenvunnet andel uten å miste styrke. Gjenvunnet innhold i værbestandig stål er normalt mellom 20-30%. Gjenvinningsgraden til stålet påvirker klimagassutslippet.

Værbestandig stål er robust, og noen leverandør garanterer en levetid på 50 år. Ved endt levetid kan 100% av stålet gjenvinnes, og det finnes veletablerte returordninger for skrapstål i dag. Værbestandig stål kan også ombrukes direkte, spesielt boltede fremfor sveisede konstruksjoner. Merk at værbestandig stål ikke bør brukes i våte og saltholdige miljøer.

Energikilden ved produksjon har stor betydning for klimagassutslippet. Produksjon av ny stål fra jernmalm er energiintensivt og var tidligere forbundet med betydelig forurensning. Produksjon basert på fornybar energi bør foretrekkes framfor kull.

Utvendige kledninger

Utvendige kledninger utgjør bygningers værhud og er nøkkelelementer i et arkitektonisk uttrykk. Kledninger er i hovedsak et ikke-bærende sjikt utenpå en bakenforliggende konstruksjon.

Det er stor variasjon i kledninger. Sammenligningene i dette kapittelet er basert på 1 m² kledning inkludert bakenforliggende utlekting eller opphengssystem.

Aluminiumsplater, rene

Aluminium fremstilles av bauksitt og lateritt. Bauksitt er en av de vanligste mineralressursene i jordskorpa. Gjennom en kjemisk og elektrolytisk prosess deles aluminium fra de andre elementene i bauksitt. I europeisk produksjon er det behov for ca. 4,3 tonn bauksitt for å lage 1 tonn aluminium.

Aluminiumsplater produseres i varierende tykkelse, normalt mellom 0,5mm og 7mm. Det er mange variasjoner i utseende og overflate avhengig av overflatebehandling og perforeringer. Aluminiumsplater benyttes som utvendig og innvendig kledning, og som beslag.

Rene aluminiumsplater kan være naturelokserte, børstede og polerte. Platene kan også overflatebehandles på ulike måter, inkludert anodisering, lakkering og diverse mekaniske behandlinger.

Aluminiumsplater inngår også i komposittplateprodukter, for eksempel to lag aluminium med papir- eller termoplast kjerne. Ettersom det kan benyttes tynnere aluminiumsplater i disse produktene er totalutslippet sammenlignbart med rene aluminiumsplater brukt i kledning.

Aluminiumsplater produseres i Norge og Europa.

Smelting av aluminium er en svært energikrevende prosess. Materialgjenvinning av aluminium krever imidlertid kun rundt 10% av energibruken sammenlignet med produksjon av ny aluminium, og aluminium kan gjenvinnes 100% uten tap av styrke eller kvalitet. Aluminiumsplater med over 80% gjenvunnet innhold kan leveres på markedet i dag. For aluminium i glassfasader og komposittplater er det vanskelig å få produkter med over 50% gjenvunnet innhold.

Aluminium er svært godt egnet for materialgjenvinning, og det finnes etablerte gjenvinningsordninger for metallfraksjoner.

Fibersement

Fibersementplater består av sement, vann, mineraler og fibre. Ved å blande fibre i sementen oppnås en langt høyere styrke enn ren sement. Fibersement er lett og sterkt, hvilket betyr at det er mange forskjellige bruksmuligheter.

Portlandsement, fyllstoff, cellulose, PVA fibre, fyllmasse og vann er normale bestanddeler. Fibersementplater anvendes til kledning på tak og fasader.

Produksjon av fibersementplater er energikrevende, men tynne platetykkelser gir likevel moderate klimagassutslipp per kvadratmeter.

Fibersementplater produseres i Europa, men noen av de vanligste i det norske markedet produseres også i Peru og USA.

Fibersementplater kan delvis baseres på gjenvunnet materiale, selv om det ikke er vanlig.

Fibersementplater kan ombrukes dersom de demonteres uten å forringe funksjon eller utseende. Plater som ikke ombrukes kan knuses og brukes som for eksempel fyllmasse (nedsirkulering), eller sendes til deponi.

Glass

Glass består av kvartssand og mineraler. Det finnes mange ulike typer glass, der kalk-natronglass er det som normalt benyttes i vinduer og glassvegger. Glasset består av 71-75% silisiumdioksid, 12-16% natriumdioksid og 10-15% kalsiumdioksid. Andre bestanddeler kan være kalkstein, nefelin og sodiumsulfat.

Glass benyttes i hovedsak i gjennomsiktige flater (vinduer, glassvegger), men kan også brukes som kledningsmateriale. Glass til bygningsmessig bruk kan også produseres i herdet og laminert utførelse. Herdet glass er glass som gjennom varmebehandling eller kjemisk behandling får en vesentlig høyere mekanisk styrke. Laminert glass består av to eller flere sjikt med glass som limes sammen med en plastfolie.

Glass produseres en rekke steder i Europa, men ikke i Norge.

Klimagassutslippene til herdet og laminert glass ligger litt høyere enn tilsvarende utslipp fra standard glass, men forskjellene er små.

Glass kan enkelt materialgjenvinnes, og klimagassutslipp for gjenvunnet glass er lavere enn for nytt glass. Gjenvunnet glass har imidlertid lavere kvalitet og kan ikke benyttes der det er høye krav til klarhet i glasset, for eksempel vinduer, men bør vurderes ved bruk av glass som kledningsmateriale.

Direkte ombruk av glassflater kan opprettholde glasskvalitet og minimere klimagassutslipp. Glass som ikke ombrukes går normalt til materialgjenvinning. Det er gode, etablerte gjenvinningsordninger i Norge.

Keramiske fasadessystemer

Keramiske flis lages av kaolin og leire blandet med diverse knust stein, og er tilgjengelige i mange størrelser og tykkelser. Keramiske fasadesystemer består av keramiske fliser eller plater som monteres på et bakenforliggende opphengssystem av metall. For tradisjonelle keramiske fliser se avsnitt om “keramisk flis”.

Som fasademateriale er keramiske flis og plater fuktbestandige og motstandsdyktige mot forurensninger i vann og luft. Keramiske fasadesystemer benytter en bakenforliggende aluminium- eller stålkonstruksjon til å henge flisene på, som en luftet kledning foran en tradisjonell ytterveggsoppbygging.

Klimagassutslipp er oppgitt inkludert opphengssystem. Keramiske fasadesystemer produseres i Europa, men systemer på det norske markedet importeres også fra Asia. Dette medfører en vesentlig økning av totalt klimagassutslipp grunnet transportavstandene.

Teoretisk sett er det mulig å ha gjenvunnet innhold i keramiske flisprodukter. For øyeblikket er dette imidlertid begrenset til produksjonsavfall (dvs. avfallsprodukter fra flisproduksjon.

Keramiske fasadesystemer er velegnet for ombruk, ettersom fasaden består av separate komponenter som enkelt kan demonteres. For å legge til rette for fremtidig ombruk, bør fasaden planlegges med stor generalitet og standardiserte flisstørrelser. Ved avhending kan keramiske fasadeplater knuses og brukes som fyllmasse, og metallkonstruksjonen kan gjenvinnes.

Metallkomposittplater

Komposittplater av metall består normalt av en ytterflate i stål eller aluminium med en kjerne av kunststoff eller mineralull. Komposittplatene benyttes normalt som utvendig luftet kledning på fasader, eller som ferdige kompakte veggelementer som har en bakenforliggende bærekonstruksjon.

Kjernen bidrar til å avstive platen, slik at metallplatene kan være tynnere enn hvis det hadde vært en frittstående metallplate. Dette kan gi platene en lavere vekt og høyere stivhet enn homogene metallkledninger.

Dersom det er mellomlag av kunststoff, er dette normalt et plastkompositt. Mellomlag av mineralull kan gi platene gode branntekniske egenskaper. Veggelementer med tykke mellomlag av minerallull kan i tillegg tilfredsstille alle funksjonskrav til veggen, slik at det ikke er behov for en bakenforliggende vegg. Løsningen brukes normalt på industribygninger.

Komposittplater produseres blant annet i Europa, Nord-Amerika og Kina, og de ulike bestanddelene produseres vanligvis i forskjellige anlegg. Klimagassutslipp fra transport som er knyttet til produksjon skal være inkludert i en eventuell EPD, men ikke klimagassutslipp fra fabrikk til byggeplass.

Metallet i komposittplater bør i prinsippet kunne leveres med samme gjenvunnet andel som homogene metallplater. Enkelte produsenter av komposittplater med aluminium garanterer 50% gjenvunnet innhold.

Komposittmaterialer er generelt sett mer utfordrende og mer kostbare å materialgjenvinne enn homogene materialer, på grunn av energibruk og svinn ved separering av de ulike bestanddelene. De fleste produkter er egnet for direkte ombruk, forutsatt at innfesting og oppheng er tilstrekkelig fleksibelt.

Modifisert trevirke

Modifisering av tre innebærer at trevirket behandles for å bli mer motstandsdyktig, som regel mot råte eller mekanisk belastning for økt levetid. Eksempler på modifisering er kunstig malming, impregnering, furfylering, plastinjisering og varmebehandling. Til fasader er varmebehandlede, acetylerte, furfylerte og kobberimpregnerte treprodukter særlig populære.

Modifisering av treet innebærer en kjemisk eller termisk prosess som vil øke klimagassutslipp sammenlignet med en ubehandlet fasade. Utslipp varierer med modifiseringteknikk.

Modifisert tre er et alternativ til ubehandlet trevirke og egner seg godt når trevirket har ekstra stor fuktpåkjenning eller er i kontakt med jord. Modifiseringen vil endre treets egenskaper og gjør det som regel også hardere og mer sprøtt. Varmebehandling og furfylering gir treet en mørk brunfarge og vil bidra til at fasaden ikke grånes ujevnt slik ubehandlede trefasader kan gjøre.

Modifisert trevirke produseres både i Norge og i Europa.

Modifisert trevirke er basert på fornybare ressurser, og mange produsenter i Norden bruker råmaterialer fra sertifisert bærekraftig skogbruk. Modifisert trevirke har lang levetid i forhold til ubehandlet tre. Dette åpner for en rekke ombruksmuligheter, med forbehold om endring av krav rundt kjemisk innhold. Avhendet trevirke går i hovedsak til energigjenvinning. Kobber (Cu)- og kobber/krom/arsen (CCA)- impregnert trevirke skal behandles som farlig avfall ved endt brukstid.

Naturstein

Naturstein er en kommersiell, bruksrelatert betegnelse på det som geologisk kalles bergarter. En fasade med naturstein kan bestå av plater, fliser eller blokker. Det er mulig å bruke mange ulike bergarter. Granitt, skifer, kalkstein og marmor er vanlige bergarter brukt i fasade. Luftede natursteinskledninger henges normalt på en bakenforliggende metallkonstruksjon ved hjelp av dybler og braketter. En steinforblending kan også utføres som en en tørrmur av steiner lagt oppå hverandre foran et armeringsnett.

Naturstein utvinnes og bearbeides flere steder i Norge, men norsk stein blir også transportert til utlandet for bearbeiding, noe som vil ha store konsekvenser for totale klimagassutslipp.

Klimagassutslipp for selve steinen er knyttet til råvareuttak, bearbeiding og transport for bearbeiding av råmaterialet, som ofte kan være langt. Lite svinn og kort transportavstand gir lavest utslipp. Transportlengde og –type til bearbeidingssted vil ha stor betydning for utslippet, på grunn av materialets høye vekt og ofte store svinn. Størrelse på platene og krav til overflaten vil påvirke svinnmengde.

Klimagassutslippet avhenger i stor grad av tykkelsen på steinen. Viste utslipp gjelder for steinfliser med tykkelse 15-40 mm, men murte produkter med tykkelse 125-150 mm er registrert med utslipp over 130 kg CO2-ekv/ m2.

Utslipp knyttet til produksjon og transport av opphengssystem og innfesting samt fuging vil også påvirke det totale klimagassutslippet til kledningen. Klimagassutslipp for opphengssystem av stål er i området 10-20 kg CO2-ekv/ m2 fasade, som vil komme i tillegg til utslipp fra steinenflisene. Murte steinfasader har ikke behov for opphengssystem.

Naturstein har meget lang levetid og lite vedlikeholdsbehov. Ved prosjektering av fasader av naturstein bør det tas hensyn til demontering ved utforming av fasaden slik at steinen kan brukes flere ganger. Når demontering ikke er mulig er naturstein velegnet som fyllmasse.

Puss

Puss består av grovpuss og sluttpuss. Grovpussen armeres med et armeringsnett av glassfiber. Fasadesystemer består av puss direkte på murt underlag, på isolasjonsplater på vegg eller på luftet ytterkledning av mineralske plater.

Puss-systemer kan brukes utvendig på alle veggtyper. De egner seg både ved fornyelse og etterisolering av eksisterende vegger og til nybygg. Nyere pussprodukter som inneholder aerogelisolasjon er nå tilgjengelige på det norske markedet, og egner seg spesielt godt til etterisolering av fasader. Aerogel kan ha en betydelig påvirkning på produktets klimagassutslipp og er ikke medregnet i angitte spenn for klimagassutslipp.

Produktene som inngår i et puss-system produseres normalt ved ulike anlegg. Puss-systemer som forhandles i Norge er i hovedsak produsert i anlegg i Norden og Europa.

Kommersielle puss-systemer kommer i dag ferdig blandet, og det er derfor ikke mulig å bruke lokale tilslag på stedet. Som med andre komposittmaterialer, er puss-systemer ikke egnet for materialgjenvinning siden det er vanskelig å skille materialene fra hverandre.

Steinkompositt

Steinkompositt produseres på ulike måter, men består normalt av steinpulver, fyllmasse og bindemiddel. Steinkompositt kan støpes til blokker, benkeplater eller fasadeplater som anvendes til kledning på tak og fasader.

Det er stor variasjon i produktgruppen, både i innhold og klimagassutslipp, og det er hensiktmessig å skille mellom lette og tunge fasadeplater.

Lette fasadeplater har en tykkelse på 6-14 mm, og bruker normalt en polyesterbasert bindemiddel, med en andel fiberglass for å øke styrken til materialet. Steinpulver og fyllmasse utgjør begge 25-40% av platene, og noen produkter har i tillegg en overflate av knust naturstein. Klimagassutslippene fra lette steinkomposittplater ligger normalt i nedre del av slideren for global oppvarming.

Tunge fasadeplater produseres på samme måte som benkeplater og innredningselementer av steinkompositt, og bruker blant annet MMA (metylmethakrylat) og PMMA (methakryl polymer) bindere. Innholdet av stein eller alumina er normalt 30-70%, mens bindere normalt utgjør 30-40%.

Steinkomposittplater produseres i Norge, Europa og globalt.

Kapp fra produksjonen kan gå tilbake i produksjon av nye plater. Resirkulert innhold er normalt 0-35%. Steinkomposittplater kan ombrukes dersom de demonteres uten å forringe funksjon eller utseende.

Teglstein

Teglstein består av leire, chamotte, og eventuelt gjenvunnet tilsetning. Steinen produseres ved at leire formes og brennes ved ca. 800-1000 grader i ca. 3 timer. I løpet av denne prosessen fjernes alt vann fra leireblandingen og materialet blir keramisk.

Teglstein kan brukes både som kledning, som hovedbæring i ytter- og innervegger og som overflatemateriale på gulv og dekker. Utvendig teglstein som utsettes for fukt må være frostsikker. Dette innebærer normalt brenning ved en høyere temperatur i produksjonen. Teglstein produseres i Norden og Europa. Det produseres ikke lenger teglstein i Norge.

Noen europeiske produsenter har teglsteinsprodukter som inneholder en del gjenvunnet materiale. Per nå er det vanligere å ombruke teglstein som fyllmasse, eller i andre produkter som tilslag i betong, dekke på tennisbane og under jord som dreneringsmasser.

Teglsteinens lange levetid er en fordel når det gjelder ombruk. Ombruk av teglstein kan være tidkrevende, men er fullt mulig, spesielt dersom veggen er murt med kalkmørtel. Teglsteinsvegger bør generelt mures med den svakeste mørtelen som er praktisk mulig for å maksimere mulighetene for ombruk. Dersom teglsteinen er ødelagt eller ikke kan ombrukes, kan steinen knuses og brukes som fyllmasse.

Det pågår i dag mye forskning og innovasjon i teglsteinsproduksjon. Produksjon av konvensjonelle teglstein med fornybar energi er et eksempel. Det er også forsket på å lage teglstein av restprodukter fra byggeplasser og industri i stedet for nye materialressurser. Det finnes flere hullteglprodukter med lave klimagassutslipp som er spesielt egnet for pussede innvendige vegger og bærende konstruksjoner.

Ubehandlet trevirke

Det er lang tradisjon for ubehandlede trefasader i Norge og vi har mange bygg som har stått med ubehandlede fasader i flere hundre år. Trevirkets miljøkvaliteter forsterkes ved at det ikke blir brukt kjemiske midler til overflatebehandling. Det ubehandlede treet er vedlikeholdsfritt og gir derfor lave vedlikeholdskostnader. Ubehandlet trevirke utendørs blir raskt farget grått og det er viktig med kunnskap om hvor treet grånes for å kunne utforme en fasade som holder seg godt over tid. Overflatebehandling av jernvitrol vil gi en jevn gråning uten negativ miljøpåvirkning.

Kjerneved av furu, gran og osp er norske treslag som egner seg til bruk i en ubehandlet trefasade. Kjerneved av eik og lerk har også blitt mye benyttet de siste årene, men disse treslagene må som regel importeres.

Ubehandlede trefasader har meget lave klimagassutslipp. Importerte tresorter kan gi høyere utslipp som følge av transport. Transportavstand og -type er avgjørende for størrelsen på utslippet.

Ubehandlet trevirke er en fornybar ressurs, og mange produsenter i Norden bruker råmaterialet fra sertifisert bærekraftig skogbruk. Funksjonell levetid for ubehandlede trefasader er meget lang forutsatt at treet ikke har kontinuerlig fuktpåkjenning og får tørke ut etter å ha blitt utsatt for fukt. Ubehandlet tre er meget godt egnet for ombruk og materialgjenvinning, samt energigjenvinning.

Grønn materialguide – tidligere versjoner

Versjon 3.0 ble utgitt i august 2020 og var vesentlig bearbeidet. Miljødata ble oppdatert, sirkulærøkonomi utdypet og terskelverdier for noen nøkkelmaterialer som kan benyttes i et kravsdokument er utarbeidet.

Versjon 3.1 er supplert med ny informasjon om kledninger og dekker utomhus. I tillegg er noen terskelverdier justert og ny veiledning om bruk av terskelverdier lagt til.

Versjon 4.0 er oppdatert høsten 2023 og våren 2024, med vekt på datagrunnlaget. Det skjer store endringer i hvordan materialer utvinnes og produseres, og den nye veilederen er basert på oppdaterte data for alle miljøtemaene. Noe tekst er bearbeidet og ny informasjon lagt til.

For vurdering av enkeltprodukter henvises det til ECOproduct-metoden.

Materialguiden er støttet av Direktoratet for byggkvalitet (DiBK), og utviklet av Grønn Byggallianse og Context AS.

Har du spørsmål eller innspill til materialguiden?

Spørsmål, tilbakemeldinger og innspill til fremtidige revisjoner kan sendes til: materialguide@context.as.

Last ned veileder som PDF

Grønn Materialguide v4.0

Lær mer om temaet

Kurs og arrangementer

Se alle kommende arrangementer i kalenderen

25. februarChristiania Qvartalet Møtesenter, Oslo

BREEAM-NOR In-Use innføringskurs

BREEAM-NOR In-Use Innføringskurs gir en praktisk introduksjon til sertifiseringssystemet for eksisterende bygg. Kurset passer for eiere, forvaltere, leietakere og andre som ønsker å evaluere og forbedre miljøytelsen i enkeltbygg eller porteføljer.

Kunnskap

Se alle veiledere og fagmateriell

Veileder
Materialer og ressurser
Helse og innemiljø

Grønn Materialguide

Veileder
Klimagassreduksjon
Materialer og ressurser